Gårdshistorie

Gården Hølås [1], eller Hellåsen som den blir kalt i dagligtale i Leksvik, nevnes første gang i Aslak Bolts [2] jordebok [3] fra ca 1430. Hølåsen er nevnt som en av Domkirken i Nidaros sine 21 gårder i ”Lexowik” i Strinda fylke. Disse opplysningene er fra ca 80 år etter svartedøden. Gården er oppført som ødegård, verdsatt til 2 span og 2 øre og bygslet for 2 øre, men brukerens navn er ikke nevnt. At den står oppført som ødegård har ulike foklaringer. Noen vil si at folkene som budde på gården under svartedøden døde av pesten, og gården ble liggende øde en tid. De som tok over ødegårder ble kalt for ødegårdsmenn, og betalte mindre i skatt en del år. Mens andre har en annen forklaring på ødegård, at det er en betegnelse på størrelsen på gården.

Fra Aslak Bolt har en dokumentasjon på at gården er ryddet før 1349, men ikke hvor lenge før den tid.

Om gårdsnavnet Hølås skriver O Rygh i ”Norske Gaarnavne” (1903:50) at første ledd i navnet mest sannsynlig er avledet av det oldnorske ordet hjallr, som betyr hjell, tram, opphøyet avsats eller terrasse. Noget fladt, som ligger høit, et fladt Parti på lavere Grund, en flad Avsats i en Li eller Fjellside.  Hjallr er i følge Rygh overalt i Innherred blitt til hell. Ivar Aasen (1918:293) viser direkte til ”Lexvig” ved beskrivelsen av formen hell. Det oldnorske ordet hella som betyr flat klippegrunn, kan også være opprinnelsen til navnet, og navneutviklingen kan også tyde på det. Olav Skevik ”Folk og fylker i fjerne tider” (1997: 73) skriver om gården Hjellan på Inderøy. Hjellan er gammelnorsk og kommer av hjallar; pl. av hjallr, altså samme opprinnelse som Hølås. Han sier videre at navnet er et naturnavn i ubestemt form, d.v.s. at det hører med til den eldste navnetypen vi har.

Navneforsker Kristoffer Kruken ved Universitetet i Oslo har ved forespørsel mars 2006 opplyst om navnet Hølås. ”Det finst ingen gårdsnavn som svarar  nøyaktig til Helåsen, men Hjellan på Skatval og Hellan og Hjellan på Frosta inneheld same ordet hjallr”.

På 1500-tallet får vi noen spredte inntrykk av gården gjennom ulike skatteregistre. På den tiden fantes det ikke noen offisiell rettskrivning, så ord og navn ble skrevet nærmest på lykke og fromme etter skribentens øre. Dette kommer også til uttrykk i kildematerialet over Hølåsgården. Navnet har de siste 600 år vært skrevet slik: af Hælase (AB ca 1430), Hieldeaas, Hielleaas og Heldaas (1548-1559), Hollaas og Hollaasenn (1590), Hellaas (1610), Hølaaes (1647), Høllaaes (1657), Hølaass (1664), Hølaas (1723).

Hølåsgårdene ligger åpent til på to avsatser i sørhellingen som går ned mot Trondheimsfjorden. Fra gårdene og ned til fjorden er det ca to km. Gårdene ligger på den store åsen som går fra Lerstadhaugen i vest og strekker seg østover til Bremeraunet, og som skiller Blankbygda fra Dalbygda. Denne åsen består av både fjell, grus / morene.

Husene på Hølås nedre ligger på en avsats i grunnfjellet som består av skifer m.m. Avsatsen er for det meste dekket av leire og morene, men fjellet stikker opp i dagen på flere steder.

Gården Hølås nedre ligger usedvanlig vakkert til i en høyde av ca 175 m.o.h. Fra gården er det en sjelden vakker utsikt over det meste av Blankbygda og Ytterbygda. Et flott syn er den over 300 år gamle og staselige Leksvik hovedkirke som ligger noen hundre meter nedenfor gården, og som står i en flott kontur mot fjorden.

Et blikkfang er også den brede Trondheimsfjorden med Frosta og klosterøya Tautra som strekker seg som en smal arm ut i fjorden. Over Frostalandet og Tautra ser en Strindfjorden, Malvik, Strindalandet, det meste av Trondheim by og en del av Heimdal. Helt i sør kan en skimte de nordligste fjella av Trollheimen. Mot øst hever Forbordsfjellet og andre fjell i Stjørdal seg opp. Helt mot øst ser en inn til Tydalsfjella og svenskegrensa, der flere fjelltopper i Sylane rager opp mot horisonten. Mot vest er det den fagre Fagerheia som hever seg over Ytterbygda.

Hølåsgården ble trolig ryddet og bebodd senere enn gårdene som ligger nede ved fjorden. Øst for Innerelva er Røstad trolig den eldste gården. I boka Folk og Fylker i eldre tid (1997:109) antyder Olav Skevik at Røstad  kan stamme fra overgangen mellom eldre og yngre jernalder, fra ca år 500e.Kr. (Jernalderen varte fra ca 500 f. Kr til ca 1030 e. Kr) Trolig ble den da utskilt fra Vinnan som ligger vest for Innerelva. På den tid må dette ha vært en stor gård, da den hadde jordeiendom som strakk seg sammenhengende fra fjorden og helt opp til Dalbygda. Om det som i dag er Hølåsgårdene, den gang var en del av Røstadeiendommen, er det vanskelig å si noe om. Det en imidlertid vet er at både på 1800- og 1900-tallet ble det fra Røstad og oppover bygda fraskilt eiendommer fra gården. Dette er småbruk som ligger vest for Hølåsgårdene. Småbruket Hestvolden er nærmeste nabo i vest, og er en parsell av Røstad. Navnet Hestvolden betyr at stedet en gang må ha vært benyttet til havnegang for hester.  Det samme kan være tilfelle for Hølåsen før den fikk betegnelsen gård. Trolig var det ingen bebyggelse mellom Hølås og Røstad den gang Hølåsen ble ryddet, da kirken på Røstad første gang er nevnt i 1589, og småbrukene også kom til senere.

Så langt tilbake en vet, har husene vært plassert omtrent på samme sted hele tiden. Hva som gjorde at denne plassen ble valgt, er vanskelig å uttale seg sikkert om i dag. En vet at Røstadeiendommen gikk helt opp til Hølåsberga, og at denne plassen kanskje derfor var det første egnede sted å sette bo på.

At det var en veldig god utsikt over fjorden kan også være en medvirkende årsak, da sjøveien var den viktigste ferdselsåre. Nabogårdene Killingberg og Rosvold står oppført i ABs jordebok. Rosvold er oppført med en bygselsum på to øre, det samme som Hølås. Derfor kan en si at nabogårdene trolig er fra omtrent samme tid.

Hølaasen var i 1430 verdsatt til to spann og to øre, altså hadde gården en verdi på åtte øre. Dette forteller oss lite om størrelsen, ikke annet enn at en kan sammenligne med andre gårder fra samme tid.

Bygselavgifta derimot forteller litt mer om størrelsen på gården. Etter Frostatingslova er et øresbol (en gård med et øre i skyld) så stort at en kunne så ei tønne korn 71,7 kg, dette krevde ca tre dekar kornåker og i tillegg et dekar brakk, og slåttmark nok til vinterfor til ei ku.

Med to øre i skyld må arealet på gården den gang ha vært ca åtte dekar åkerland og minst 20 dekar med slåttmark. En må anta at Hølåsbakkene og området ovenfor var det første som ble dyrket, da dette er selvdrenerende jord.

For hvert øre i landskyld skulle det betales 4,98 kg smør årlig avgift til eieren av gården. Brukeren på Hølaasen måtte da skaffe til veie ca 10 kg smør årlig, eller tilsvarende mengde korn som var ca 30 kg for hvert øre i skyld, altså for Hølaas sitt vedkommende ca 60 kg korn.

 

Skrivet av: Kyrre Sørheim

---

Litteratur

[1] Ingvald Grande Andreas Hølaas (1950:3) Per J. Tømmerås.
[2] Senere forkortet til AB
[3] Jordeboken er en 575 år gammel skrivelse med oversikt over eiendommene til Domkirken i Nidaros.