Seterdrift i Norge
Seterdrift har lange tradisjoner i Norge. Seterdrift ble i eldre tid til ved at gårdene manglet beite rundt gården. Dermed måtte de benytte utmarksbeite lengre unna. Disse beitene ble titulert med flere navn, blant annet fjellbeiter. Ordet seter kan være avledet av flere ord, blant annet sete, bustad, tilholdssted, i flertall særlig om fjellbeite med hus til å være i. Seter er den vanligste benevnelsen, men også støl, sel, voll, vang og ødegård er brukt forskjellige steder. I mye over tusen år har det vært setring her i landet. Allerede før svartedauen var det i Norge et omfattende seterbruk. I Norges landbrukshistorie, bind 2, er det antydet at det kunne være like mange setrer før svartedauen som det var i 1723.
Allerede på 1600-tallet hadde hvert tredje gårdsbruk seter. Dette kan en lese ut fra boka, Til seters, av Lars Reinton. Her er sitat fra boka: Kor allment utbreidd seterbruket på den tid var, går klårt fram av jordebøkene frå 1661, matrikkelen frå 1665-69 og opplysningane som vart gjevne over heile landet ved førebuinga av ein ny matrikkel i 1723. Det viser seg at seterbruket var like utbreidd på 1600-tallet som på 1700-tallet. I 1723 hadde i alt 22.402 av 67.297 brukarar seterbruk, dvs. 33 %; Kvar tredje brukar dreiv såleis seterbruk. Dette gjeld det sørlege Noreg, oppgåvene i Nord-Noreg er for uheile til at det kan setjast opp tal eller kart.
Hvilken type setring og hvor omfattende den har vært, har variert etter hvor i landet en var bosatt. Enkelte steder har det vært omfattende og konsentrert setring, der den ene etter den andre setergrenda ble til. På siste del av 1800-tallet hadde enkelte av setergrendene til og med eget meieri. Andre steder var det spredte setrer med alle varianter av drift.
Seterdrifta hadde her i landet trolig sin storhetstid midt på 1800-tallet, da var det nesten 100.000 setrer i drift. Da var det regnet med at mange gårder hadde flere setre. I 1907 var det registrert 44.239 gårder med seter. Da var det regnet bare ei seter for hver gård. I 1969 var tallet redusert til bare 6100 setrer i drift. Det store flertall av disse setrene er i dag helt borte, nesten uten synlige bevis på at det har vært seterdrift på stedet. På andre setrer er det enda en del igjen, det kan være enkle steinmurer og rester av noe treverk, eller det kan være synlig kulturlandskap etter beiting og setring. Mange setrer er også ombygd til hytter og minner i dag lite om et seterskjul. Bare noen tusentall setrer er i dag intakte og i tradisjonell drift. Ved at det er så mange setrer som er helt borte, er det også mye kulturhistorie og mange kulturminner som er helt borte. All denne seterdriften har likevel etterlatt seg enorme mengder av kulturminner både i form av bygninger, rester av bygninger, kulturlandskap, seterdrift og seterhistorier. I det internasjonale kulturminneåret 2009 er det derfor viktig at det tas et tak for å bevare mest mulig av denne kulturarven som har en over tusenårig historie. Enda lever det mange budeier og gjetere som kan fortelle om den gamle seterdriften.
Seterdrift i Leksvik
I Leksvik er det vanskelig å tidfeste akkurat når seterdriften startet, men ut fra en ”Jordebok for Lexwigss Præste Gield Och Tinglaug” fra 1661 kan en lese at det da var 29 setrer i drift. Dette var setrer i tilknytning til bruk som lå litt oppe i bygda. Ingen av gårdene ved sjøen hadde seter på den tiden. I Vanvikan var det heller ikke registrerte setrer den gang. Ved en landbrukstelling i 1907 var det i Leksvik kommune 84 setrer i drift. Her er det også nevnt at det enda fantes seterbygninger der fjøset var under selve seterskjulet.
Hølås Nedre var i 1661 registrert med seter, men jordeboka sier ingenting om hvor den var lokalisert. Det som er mest trolig, er at den var i heimskogen til gården og lå ca 3 km nord for gårdsbygningene. Dette kan en tenke seg ut ifra en grensebeskrivelse fra 1849 der det er henvist til et grensetre som sto i kanten av Lillesetertomten. Dette stedet er den dag i dag vollaktig og bærer preg av beiting. Andre synlige merker etter seterdrift er det imidlertid ikke. Området har i dag et godt jordsmonn, noe som tyder på mye beitebruk. I 1982 ble det på dette stedet hogd sagtømmer til fjøset, og det største treet målte 2,3 m³. Det var dessuten flere trær på godt over 1 m³, ”tofta” er i dag tilplantet med grantrær. En annen teori kan være at det var to setrer som tilhørte gården Hølås. Lilleseteren var da heimsetra som ble benyttet først på tidligsommeren, før det ble flyttet til neste seter. Dette var helt vanlig i andre steder av landet, i Leksvik var det bare et fåtall gårder som hadde en slik ordning.
En tid var Hølåssetran felles seter for de to Hølåsgårdene. Hølås Nedre og Hølås Øvre. Dette var før Hølås Øvre ble delt i to gårder. På folkemunne er det fortalt at det første seterfjøset var et felles steinfjøs. Dette er ikke skriftlig bekreftet. Senere ble det delt slik at gårdene fikk hver sin setertoft og hver sine bygninger. Anslagsvis var Hølåssetran seter til Hølås Nedre i en periode av 100 – 150 år.
Prestlia ble trolig lagt til Hølås Nedre som avlsgård i 1838. Det var Ole Nilsen Hølaas, daværende eier av Hølås Nedre, som fikk leieavtale med proprietærene Testmann og Müller. Prestlia ble ryddet som gård først på 1600-tallet, og i 1838 ble de siste fastboende kårfolk på gården. Kårmann Christopher Ellevsen døde i 1839, enka Maria flyttet etter en tid til sønnen sin på Sollibekklia. I 1849 fikk Ole Nilsen Hølaas kjøpekontrakt og skjøte på gården Prestlia. Etter dette ble det seterdrift i 130 år, frem til og med 1969. Nå tilhørende gården Hølås Nedre og med mange forskjellige budeier og gjetere.
Prestlias historie
Gården Prestlia ble ryddet først på 1600-tallet. Den nevnes trolig første gang i skattelistene for 1617, da er Iffr Lium listet opp sammen med 11 andre ødegårdsmenn, og husmenn. Men sikker kan man ikke være da plassen Lien i Strandmarkabygda, og gården Lian i Ytterbygda kunne bli skrevet på samme måte. I flere skattelister fra 1600-tallet ble det vekslet mellom skrivemåten på disse stedene. Skrivemåten til Prestlia var de første årene: Lien, Lienn, Lium og Liumb.
Flere av de andre gårdene i grenda ble ryddet omtrent på samme tid, det er trolig bare Gangstad som er eldre. Gården Stor Sollien kom i skattelistene i 1626, men må ha vært ryddet først på 1600-tallet da den allerede i 1626 hadde flere brukere. Nabogården Rota (Øyen) stammer fra omtrent samme tid. Den gang hadde de som ryddet seg nye gårder fritak for skatt de første årene. Slik kunne det gå en del år før de kom i skattelistene. Eksakt årstall er derfor vanskelig å fastslå, en må derfor nøye seg med å si at alle disse gårdene ble ryddet først på 1600-tallet.
Sitt nåværende navn fikk gården på siste halvdel av 1600-tallet Presten Iver Olufsen hadde da en tid gården som underbruk til sin gård på Røstad. Etter dette ble den på folkemunne hetende for Prestlia, men det tok nesten 100 år før den offisielt fikk dette navnet. Skrivemåten har også her vært forskjellig: Prestlien, Præstlien og Prestlia. Det var fastbuende folk på Prestlia frem til 1838. I en periode på godt og vel 200 år var altså Prestlia eget gårdsbruk med flere forskjellige eiere, og mange forskjellige drivere.
Prestlia ble lagt til Hølås Nedre som avlsgård i 1838. Det var Ole Nilsen Hølaas, daværende eier av Hølås Nedre, som fikk leieavtale med proprietærene Testmann og Müller. I 1849 fikk den samme Ole kjøpekontrakt og skjøte på gården. I 22 år, fra 1862 til 1884, var Prestlia delt i to selvstendige bruk. Både Hølås Nedre, og Prestlia, var denne perioden delt mellom bror og søster. Fra 1838 og frem til 1969 var det tradisjonell seterdrift på Prestlia. Årene fra 1969, og frem til 2008 ble setertofta beitet med ungdyr. I 2008 ble seterdriften startet opp igjen, nå som besøksseter.
I dag er det to eldre hus på Prestlia. Eldst er et stabbur fra 1814, det ble flyttet dit i 2008. Buret er tømret og i to etasjer. Seterskjulet er fra ca 1850, og er tømret i to etasjer. Nytt seterfjøs i sperrverk ble oppsatt i 2007. På setertofta er det rester etter to eldre hustofter.
Litteratur
Aschehoug: Konversations leksikon. Anden utgave 1922-25. Side 616,617.
Gjerdåker Brynjulv: Norges landbrukshistorie. Bind 3, 1814 – 1920. Det Norske Samlaget, Oslo 2002. Side 62 – 77.
Helland Amund: Norges land og folk. Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordre Trondhjems Amt. Andre bind. Kristiania 1909, side 144 – 147.
Lunden Kåre: Norges landbrukshistorie. Bind 2, 1350 – 1814. Det Norske Samlaget, Oslo 2002. Side 253 – 257.
Reinton Lars: Til seters – Norsk seterbruk og seterstell. 1969, side 11.
Øye Ingvild: Norges landbrukshistorie. Bind 1, 4000 f. Kr. – 1350 e. Kr. Det Norske Samlaget, Oslo 2002. Side 369 – 376.
Prestlia 5.5.2009.
Kyrre Sørheim.