Seterhistorier

I løpet av de fire hundre årene Prestlia har eksistert, er det mye historie og mange kulturminner knyttet til stedet. Som et bidrag til kulturminneåret 2009 har undertegnede derfor våren 2009 skrevet mange småhistorier knyttet til Prestlia. Mange av dem var tidligere kladdet, men noen av dem er også samlet denne våren. Historier er det mange av, de tidligere budeiene og gjeterne har mange slike i minnet. Seterlivet var den gang hardt arbeid, men både på hverdagene og i helgene oppstod det episoder av alle arter. Disse er i ettertid blitt til gode historier. For at de skal ha størst mulig historisk verdi, har jeg lagt stor vekt på at historiene skal være så etterrettelige og sannferdige som mulig. Noen få av de ca 50 historiene som er med i denne samlingen er likevel ifra folkemunne.

Innholdsfortegnelse:

Nr 1 a. Prestlibakken (Lien, Lium og Liumb)
Nr 1 b. Historier fra Prestlia på 1820-tallet.
Nr 1 c. Gammel vei som gikk fra Rotaøyan og til Støbsve.
Nr 1 d. Markaslått og høystakker på Prestlia.
Nr 2. Ulvehistorier fra Prestlia og omegn
Nr 3. Gjetergutten som druknet.
Nr. 4. Samer fra Nord-Fosen i Leksvik og på Prestlia, og påskebesøk til Prestlia fra Baavasshaugen.
Nr 5. Prestlia delt fra 1862-1884.
Nr 6. Lorents Hølaas setter opp vassag på Prestlia.
Nr 7. Seterhistorier fra den tiden Arent Hølaas eide Prestlia.
Nr 8. Den første oppgaven Olaf Hogstad hadde på Prestlia.
Nr 9a. Hva flyttelasset til Prestlia inneholdt.
Nr 9b. Småhistorier fra Prestlia 1925-1930.
Nr 9c. Den gang man flyttet husdyra til seters ved å gå sammen med dem.
Nr 10. Ei snødekt Prestlia sommeren 1932.
Nr 11 a. Fremmede geiter på vidvanke sommeren 1940.
Nr 11 b. Klara alene på Prestlia en lørdagskveld sommeren 1940.
Nr 12 a Sommeren 1939. Bærplukking med grisen som selskap.
Nr 12 b. Sommeren 1940. Klara er gjeter og konfirmant.
Nr 13. Ungdom fra Frosta besøker Prestlia.
Nr 14. Andreas Gangstad møtte gaupa da han var gjeter på Prestlia.
Nr 15. Kyrne på Prestlia tar seg en langtur. (1944-45)
Nr 16. Til Prestlia med hesteskyss sommeren 1944.
Nr 17. Et levende spøkelse på Prestlia.
Nr 18. Tidligere gjeter og budeie på Prestlia, Andreas Gangstad forteller:
Nr 19. Oddlaug får frierbesøk.
Nr 20 a. Eline Hogstad budeie på Prestlia fra 1952 – 1957.
Nr 20 b. Kjøling av melka og transport av melkespann. (Fra 1953 til 1969)
Nr 21. Eline og Bruna kjører melk.
Nr 22. Småhistorier fra Prestlia og Støbsve.
Nr 23. Budeia på Støbsve ble angrepet av olm kvige.
Nr 24. På krøtterleit.
Nr 25 a. Påskefeiring på Prestlia.
Nr 25 b. Flytting av kviger, løpsk traktorhenger og feiring av pinseaften 1964.
Nr 26. Flyttelass fra Hølås til Prestlia 1963.
Nr 27. Småhistorier fra Prestlia 1964-69.
Nr 28. Småhistorier fra Prestlia 1964-69.
Nr 30. Nydyrking med sprenging av stein på Prestlia.
Nr 31. Hesjing på Prestlia 1990.
Nr 33. Katrine og Harald hadde høstferie sammen.
Nr 35. Elektrisk lys, en historisk dag på Prestlia.
Nr 36. Store grantrær på Prestlia.
Nr 37. Lang beitesesong på Prestlia.
Nr 38. Ei kvige faller i brønnen og holder på å drukne.
Nr 39. Røyskatta og samedokka.
Nr 40. Kviga som ble redd bjelleklangen og rømte til skogs.

Prestlia logo

Nr 1 a. Prestlibakkan (Lien, Lium og Liumb)

Den store lia mellom dagens setertoft og Rotaelva blir i dag benevnt som ”Bakkan”, eller Prestlibakkan. Det var nok dette arealet som ga det første navnet til gården. Første gang gården benevnes er trolig i skattelisten for 1617 og ble da kalt Lien. Senere fikk den også navnet Lium og Liumb. En kan derfor med stor sikkerhet fastslå at det var denne store lia som ga navnet Lien. Det er også en anselig størrelse på dette arealet da det er over 100 da. Gården fikk navnet Prestlia først etter at presten Iver Olufsen brukte gården som underbruk til prestegården. Dette må ha vært i perioden fra ca år 1660 til ca 1680. Etter den tid begynte bygdefolket å kalle gården Prestlien.

Beliggenheten i sørhellinga gjorde nok Lien til et velegnet sted for korn og grasproduksjon. Arealet består av fastmarksrygger med en del myr mellom ryggene. Øverste delen er for det meste fastmark, mens det blir mer myr mot elva. Jordarten er vekslende med grus og leire i øverste del, nedover er det mest leire i grunnen. Vestover i lia er det en del fjell som stikker opp av jorda. En må anta at all fastmark har vært overflateryddet for grasproduksjon. På den øverste delen i lia var nok også mye av arealet mer eller mindre fulldyrket for bruk til kornproduksjon.

På hele 1600- og 1700-tallet var det kornet som sammen med kjøtt var den viktigste matkilden. Korn og mel sammen med smør var også det viktigste betalingsmidlet på den tiden. Bonden på Prestlia var derfor helt avhengig av årlig gode kornavlinger. Mest trolig var det også gode vilkår for dette. Her var det et godt jordsmonn samtidig som det var lunt og varmt. Fra eldre generasjoner er det også fortalt at det som oftest ble modent korn på Prestlia. Enda i dag, minst 170 år etter siste kornåker, er det godt synlige reinkanter etter korndyrkingen. Ut fra det en kan se i dag, benyttet de flere små åkerlapper, og det er naturlig ut fra at de valgte de beste voksestedene. I en periode fra 1800- og frem til 1840-tallet ble det nok også dyrket mye poteter på Prestlia. Poteten var da blitt vanlig i Leksvik og ga som oftest mye avling. Ved at poteten var billig å dyrke og ga mye mat, var den nok et kjærkomment tilskudd til kostholdet på Prestlia. En må imidlertid huske at arealet vi her snakker om, ligger på ca 250 meter høyde over havet. Ved store snøvintrer og dermed sene vårer, kunne det bli for korte somre til å gi gode avlinger både for korn og poteter. Ekstra ille kunne det bli hvis det samme året ble tidlig høst. 1812 benevnes som et hungersår, og en må da anta at året 1811 var et uår når det gjaldt avlinger.

Det har stått to forbuer i Prestlibakkan, ei øst og ei vest i bakkan, begge midt nede i lia. Den siste bua som stod øst i Bakkan var det Kristian Lund og Paul Johnson som satte opp i 1942. De hentet tømmeret til reisverk og bordkledning i nærheten. Reisverket var barket rundstokker som de føyde sammen med tapper. Taket var også av kledning og råtnet etter en del år. Midt på 1960-tallet falt forbua derfor ned av snøtyngden. Enda i dag synes det rester etter denne forbua. Tidligere skal det ha stått ei forbu på den samme plassen. Forbua som har stått vest i Bakkan, råtnet og falt trolig ned sist på 1920-tallet. Nøyaktig hvor den har stått, vet en ikke i dag.

På folkemunne har jeg hørt at fastmarksryggen helt øst mot Rotamerket før ble kalt Kvernbakken. Dette kan tyde på at det en gang kan ha stått ei kvern på elvekanten her. Skriftlige kilder eller eventuelle synlige rester etter kverna finnes imidlertid ikke. Usannsynlig er det ikke, men det er stor usikkerhet rundt disse opplysningene, da ingenting kan bekreftes. Sikkert er det imidlertid at det i perioden 1914 – 1929 stod ei vass-sag ved fossen nedenfor Støbsve. Lorents Hølaas satte den delvis opp og det ble nok saget en del der. Den ble aldri gjort helt ferdig, bare selve sagutstyret og reisverket var satt opp. Saga ble tatt av isrånna våren 1929, sagbenken ble reddet og tatt vare på.

Bakkslått på PrestliaEtter 1840-tallet ble Prestlia tatt i bruk som seter og nå ble Bakkan slått til vinterfor. I nesten hundre år fremover ble nå hele arealet benyttet til slått. Det er nok derfor mang en slåttekar som har gått skårgang med ljåen nedover lia. I 1939 var det Paul Neverås og Jørgen Tronstadhagen som var hyret til slåttekarer. Siste gang det ble slått markaslått på Prestlia, var sist i krigsåra (1944-45) og da var det Paul Johnson som var slåttekar. Rakstertaus var dette året Klara Hogstad.

Det var mye arbeid med graset også etter at det var slått. Først måtte det breies (ristes og jevnes utover). Etter at det hadde tørket på oversiden, måtte det røres (snues og legges i reker), minst en gang, men som oftest flere ganger før det var tørt. Var det utrygt for regn, måtte det halvtørre høyet legges i tuer (bæres sammen og legges i ca 1meter høge og 1 meter brede tuer, for så å kjemmes utenpå med riva). Ved oppholdsvær igjen, måtte det samme høyet hives utover igjen og enkelte ganger røres en gang til. Når det var tørt, måtte det så rakes sammen og kjøres med hest og vogn til forbua. Der ble det så båret inn for å lagres til vinteren. Da ble det hentet med hest og slede. Sleden var da utstyrt med høygrinder.

Klara og Kyrre Sørheim 25.03.2009.

Høykjøring med hest og slede fra Prestlia

Det var hingsten Brunen Paul Johnson brukte da han var på sledetur til Prestlia for å hente høy fra forbua. Den gamle bygdeveien over Leksvikskogen var brøytet med hesteplog, men fra Rotagården til Prestlia var snøen både dyp og løs. Paul hadde med tretruger som han satte på føttene til Brunen for å gjøre det lettere å gå i løssnøen. Brunen nektet imidlertid å gå med dem. Samme hvor mye Paul forsøkte, fikk han ikke hesten til å gå. Paul tok da av trugene igjen, for å se om hesten ville gå nå. Og merkelig nok begynte Brunen å bakse seg frem, men den kom ikke langt før den gikk seg fast i den dype snøen. Paul måtte da bruke spade for å måke den løs igjen. Enda en gang satte han trugene på hesten, og nå forstod Brunen sitt eget beste ved at den begynte å gå. Nå gikk det forholdsvis greit å komme seg utover til Prestlia. Det siste stykket ned til forbua var alltid Hest med høylassvanskelig med hest og slede, da det her var mye skjevt. Nedover med tom slede gikk det bra, men tilbake var det mange ganger de måtte måke seg vei. Lessinga var ganske enkel da sleden ble plassert inntil veggen på forbua. Da var det bare å lempe høyet ut gjennom åpningen og opp i sleden. De var nøye med å pakke høyet godt sammen, da det var langt å kjøre. Det ble derfor seint på kveld og mørkt før Paul var heime i Hølåsen igjen.

Personlig medelt av Paul Johnson

På en slik tur til Prestlia hadde Olaf Hogstad leid med seg unggutten Nils Hølaas som medhjelper, også denne gangen var det mye snø. Det var derfor en del snømåking før de var fremme ved forbua. Med to stykker til å lesse gikk det forholdsvis fort. Den ene var inne i bua og lempet ut høyet, den andre var oppe i høygrindene og tråkket. På tur opp med et stort lass ble det også denne gangen skjevt. Slede og lass ble derfor så ustødig at Nils måtte henge seg som ballast på oversiden. Med denne ekstra vekta greide de også denne gangen å komme seg velberget opp.

Personlig medelt av Nils Hølaas.

Prestlia logo

Nr 1 b. Historier fra Prestlia på 1820-tallet

En begivenhetsrik tid, med glede og sorg om hverandre.

Dette er korte utdrag fra en litt mer fyllestgjørende artikkel om Christopher Ellevsen og Maria Olsdatter Prestlien og deres etterkommere. De var de siste fastboende på Prestlia.

Skrevet av Kyrre Sørheim 2008 

Juli måned i 1817 må ha vært en hektisk og begivenhetsfull tid på Prestlia, da det var både barnefødsel, bryllup og barnedåp i løpet av 14 dager. 13. juli fødte Elen sitt 3. uekte barn, og allerede etter fire dager, den 17. juli var det bryllup på Prestlia da Elen Christophersdatter Prestlien giftet seg med Anders Nielsen Buehaug. Elen var da 27 år gammel og har oppgitt spinding og vevning som sitt yrke. Anders som var 32 år, har oppgitt jordbruker og skræder som sitt yrke. I klokkerboken har klokkeren oppført at begge har Gaarden Præstlien som sitt oppholdssted. I ministerialboken har presten derimot skrevet Elen Christophersdatter Solibeklien, noe som kan tyde på at Elen tjenestegjorde der før hun giftet seg. Forlovere var Gunder Nielsen Buehaug og Chresten Nielsen Høysveet, begge var mest trolig brødre av brudgommen Anders. 10 dager senere, 27. juli er det barnedåp på jenta Ane Marta Andersdatter. Elen og Anders er i de følgende årene i kirkebøkene oppgitt å være inderster (leietaker) på Prestlia. Mest trolig budde de i samme hus og sammen med Christopher og Maria. I 1919, to år senere er det igjen barnefødsel på Prestlia.

De fleste barna måtte tidlig bort fra hjemmet for å gjøre nytte for seg som gjetere. Allerede som seksåringer var det vanlig at de fikk slike oppgaver. Amund, den yngste gutten til Elen var seks år da han sommeren 1820 hadde gjeterjobb på Pladsen Grønlien. En tragisk ulykke gjør at Amund denne sommeren avsluttet sitt korte liv den 28. juli på Grønlia. Sitat fra klokkerboka:Han ble slått ihjel av et tre hugget ned av John Beck Andreasen Lund og av en vindfloge kastet på gutten og slog ham til døde.Amund hadde trolig gjett dyra i nærheten og ikke forstått faren ved å være for nært et fellende tre. Ved sterke vindkast kan trærne ta en helt annen retning enn det som er planlagt.

Like før jul i 1821, den 7. desember, døde Elen Christophersdatter Prestlien og ble begravet 16. desember. Sitat fra klokkerboka:Eln Christophersdatter 31 Aar Inderstkone paa Gaarden Prestlien Dødde af Blodgang formedelst urigtighed i de qvindelige Maanedstider. Dermed får Elen og Anders bare vel tre år sammen som ektepar. Anders blir sittende igjen som enkemann med to små jenter på to og fire år, og stesønnen Lars som er blitt ni år gammel. Hvor de bodde på dette tidspunktet er vanskelig å si, da både presten og klokkeren har skrevet Inderstkone paaPrestlien. At de er inderster på Prestlia, tyder mest sannsynlig på at de enda er leietakere hos Christopher. Senere ryddet Anders Nilsen husmannsplassen Støbsve, og ble sammen med sin nye kone Elen Roten, husmann der noen år.

Prestlia logo

Nr 1 c. Gammel vei som gikk fra Rotaøyan og til Støbsve

Den gamle hovedveien til Markabygda, trolig fra 1600-1800 tallet) gikk midt over Rotaøyan og gjennom gårdsplassen på gården Rota. Veien til Prestlia tok av fra denne like nord for brua over Rotaelva, her gikk den nesten langs elva og opp bakkene. Dette ble mye lenger sør enn dagens trase som tar av like ved gården og opp bakken ved sommerfjøset og langs skigarden. Dette veistykket var det daværende eier av Rota, Alfred Killingberg som flyttet ca 1950. Ved dagens grind på toppen av bakken krysset den dagens trase og gikk noe lenger nord enn den eksisterende veien. Videre fra Rotagrinda kan en se fordypninger etter den gamle veien flere steder nord for dagens trase. Kommet opp til grensen mellom Prestlia og Rota sees den gamle veien også i dag. Over myra nedenfor setra er den selvsagt borte, men på kanten nedenfor husa sees enda at den gikk på skrå mot sør og opp. Denne veien var trolig anlagt før dagens hus på Prestlia ble bygd, og det er uvisst hvor den gikk her. Oppe i bakken bak fjøset var det ved dyrking helt tydelig rester etter den gamle veien. Her gikk den nord for haugen og svingte seg rundt og opp på flata, i retning mot Støbsve. Den gamle veien som ble brukt på 1900-tallet, fulgte stort sett dagens trase. Den var noe mer svingete, og enkelte steder vises den derfor ved siden av den nye veien

På flata sør for dagens grind har også det gamle sommerfjøset til Rota stått. Murene til dette ble tatt bort midt på 1990-tallet. Det var Alfred Killingberg som ryddet bort disse steinmurene. Ved hjelp av en gammel traktorgraver lastet han opp steinene på en traktortilhenger. Det var ved dette arbeidet han var uheldig og falt av traktorgraveren og ble liggende under bakhjulet på den. Den var utstyrt med tvillinghjul som ble stående over hoftepartiet på ham. Heldigvis var det en fordypning i terrenget slik at han berget livet. Kona Inger fant ham og fikk varslet ambulanse som kjørte ham til sykehuset. Alfred var på dette tidspunktet ca 75 år, men var i god fysisk form og kom seg godt etter dette uhellet som kunne endt så mye verre.

Prestlia logo

Nr 1 d. Markaslått og høystakker på Prestlia

Så lenge det har vært dyr på Prestlia, må det også ha vært høstet og lagret vinterfor til disse dyrene. De første årene ble nok det meste av foret hentet fra utmarka, og på Prestlia var det rikelig med tilgang til slikt for. Fra 1925 og frem til 1945 var det bare Prestlibakkan som utgjorde markaslåtten, etter den tid er det ikke utført slik slått. En må anta at det meste av sletter og myrer ble slått med ljå. I tidligere tider var nok markaslåtten i seg selv en hel slåttonn som kunne vare i flere uker. Da var det nok et yrende liv med slåttekarer og gamle og unge rakstertauser. Ljåene som ble brukt til markaslått, var lange, og det ble dermed brede skårer etter hver slåttekar. Grasmengden i hver skår var mest trolig liten, da det på slik markaslått kunne være tynt med gras Denne virksomheten har også satt spor etter seg. Ei myr nord for Prestlia heter den dag i dag for Stakkstångmyra. Som lita jente husker mor hun så trestanga til den siste høystakken (ca 1935). Både underlaget og selve stakkstånga sto enda. Ut fra dette kan en fastslå at på Prestlia ble lagringsmåten med bruk av høystakk, brukt et stykke ut på 1900-tallet. Trolig stod det på 1600 til 1900-tallet høystakker på mange steder i omegnen av gården. Høystakkene ble delvis avløst av forbuer, men også av at tilgangen på vinterfor økte hjemme på Hølås Nedre. Det ble dermed ikke behov for slik lagring av vinterforet lenger.

Klara Sørheim personlig meddelt mars 2009.

Prestlia logo

Nr 2. Ulvehistorier fra Prestlia og omegn

Historiene nedenfor er hentet fra Leksvik Bygdabok, kulturbind 2. De er fra første del av 1800-tallet mens det enda var bufaste folk på Prestlia. Historiene er kulturhistorier som forteller mye om dagliglivet på den tiden. Det var Lars Grønli som i sin tid fortalte historiene til barnebarnet Ludvig Gangstad, han fortalte dem så videre til Andreas Skikstein.

Av Andreas Skikstein

I gammel tid var folket her oppe i Markabygda ikke knyttet så sterkt til utenverdenen som nå til dags. De hadde hverken telefon eller radio. Rundt århundreskiftet ble det lagt en telefonlinje gjennom grenda, men den passerte bare forbi, og det var ingen her om var tilknyttet. Først i 1923 ble det opprettet rikstelefonsentral i Sollia. Radioen kom flere år etter telefonen. Aviser var det også smått stell med. Folk regnet det som luksus å holde avis, og så seg ofte ikke råd til slikt. Komme seg ut en tur var heller ikke så greit – bilen var jo på denne tid et nesten ukjent begrep. Følgen av dette ble at folk for det meste kom til å interessere seg for det som hendte, og hadde hendt i grenda.

Barn som da vaks opp, kunne få høre folk fortelle både det ”ene og annet” som hadde hendt, og ofte kunne det berettes om hendinger som fikk barneøyne til å bli store av forundring. Jeg vil her gjengi noe av det som en av de gamle gubbene i grenda, Lars [Prestli] Grønli, i sin tid fortalte. Han var født på Prestlia i krigs-og hungersåret 1812. Lars fortalte mye til barnebarnet Ludvig Gangstad, og det er han som har fortalt historiene videre til meg. Ludvig var født i 1867 på Grønlia, som den gang var husmannsplass under Gangstad. Jeg satt ofte som gutt heime i Grønlia og hørte morfar fortelle fra svunne tider fortalte Ludvig,og mest spennende syntes jeg det var når jeg fikk høre ulvehistorier.  Især om de gangene morfar selv hadde råket ut for udyra.

[Denne historien er fra 1838, Lars Prestli bodde da heime hos besteforeldrene sine på gården Prestlia. Hendelsen han her forteller om skjedde en kveld han var på tur heim fra Leksvik sentrum. Lars var da 27 år og hadde på denne turen avtalt med kjæresten Jokomine at de skulle gifte seg. Lars Prestli og Jocumine Magrethe Brandåstrøen ble gift torsdag 22. november 1838. Lars forteller her at han brukte hesten Brunen, men han sier ikke noe om hvem som eide hesten. En må derfor anta at det var hesten heime, fra gården Prestlia, han brukte. I så tilfelle var det helt på tampen av at det var hest på Prestlia.].

Så lar vi Lars selv fortelle: ”Dette hendte mens jeg var hjemme i Prestlia [høsten 1838]. Jeg kom en kveld like før jul kjørende nordover skogen. Jeg hadde vært fremme i bygda en tur – helt nede ved sjøen. Det var fint måneskinn denne kvelden. Jeg satt på sleden og tenkte på alt og ingenting. Å nei, når jeg tenker meg om, satt jeg visst og frydet meg i mitt stille sinn. Jeg hadde fremme i bygda den dagen truffet henne som jeg var blitt glad i, hun som nå er din bestemor. Vi hadde pratet en lang stund sammen, og vi var blitt enige om å gifte oss snart. Plassen Grønlia visste vi var blitt ledig. Han Lang-Jo som i fire år hadde bebodd plassen, hadde ikke i denne tida greid å betale noe leie til proprietærene Müller og Testmann. De hadde derfor jaget Jo av gårde, og jeg hadde fått deres tilbud om å overta den. Nå var jeg og Jokomine [Jocumine Magrethe Brandåstrøen] blitt bestemt på å motta tilbudet. Vi skulle altså flytte til Grønlia og slå bopel. Dette satt jeg og tenkte på den kvelden mens jeg kjørte heim.

Kommet et stykke forbi Korsen tok jeg opp nistematen min og begynte å spise på den, og jeg hadde det riktig hyggelig der jeg satt på sleden. Da jeg var kommet opp kneiken rett øst for Tetliaunsetran (Korsvollen) begynte plutselig hesten å bli urolig. Den blåste i neseborene og kastet hodet til side og bakover. Jeg måtte se meg tilbake jeg òg, og der fikk jeg se to ulvebeist komme settende etter oss på veien.

Hesten fikk straks et smekk av taumene, og den var mer enn villig til å legge i vei. Det var nå om å gjøre å komme seg unna, og få gardert seg mot udyra. Papiret som var omkring maten, og det som var igjen av matrester i pakken kastet jeg ned i veien. Deretter løste jeg opp de to reipa [tauene] jeg hadde på sleden. Mens dette foregikk travet Brunen rett lystig nordover. Da vi var kommet nord i Killingbergbakkene fikk jeg stagget hesten såpass at jeg hoppet av sleden og fikk hugget meg en kraftig staur til slagvåpen. Se så, nå hadde jeg ordentlig verge. Ulvene var imidlertid blitt opptatt av papiret og matrestene som jeg hadde kastet til dem, og ble derfor litt forheftet. Slik bar det nordover i fullt trav, men om ikke lenge hadde jeg beista etter meg igjen. De kom ikke nærmere enn til borteste ende av reipet som hang etter sleden. Ulvene skal være forferdelig redde for orm, fortelles det, og de holdt seg derfor litt på avstand av reipet som buktet seg etter veien. Nå og da slo jeg i veikanten med stauren for å sette litt skrekk i dem. Huiet og ropte gjorde jeg også, men de fulgte med likevel, og var temmelig nærgående syntes jeg. Ved stakkstengene sør for Rota gård, der veien gikk nå vinterstid, fikk jeg se lysa fra vinduene der i gården, Jeg følte meg straks tryggere når jeg begynte å komme i nærheten av folk. Ulvene hadde det visstnok også på følelsen at vi nærmet oss bebodd sted, og jeg så ikke mer til dem – de var som sunket i jorden.

Da jeg kom på nordsida av Rotaelva, tok jeg likeså godt og kastet stauren fordi jeg trodde at nå var jeg ferdig med styggheita denne kvelden. Men der tok jeg feil! Straks jeg var kommet inn i skogen vest for sommerfjøsa deres i Roten, hadde jeg udyra like innpå meg igjen. Her gikk veien like i nærheten av skigarden mellom Rotajordet og jordet heime i Prestlia. Det var derfor bare for meg å brekke av en av gjerdeskiene og bruke til verge. Jeg fikk da virkelig også holdt dem på avstand det korte stykket til vi nådde det åpne jordet heime i Prestlia. Da ble det ikke mer å se til dem. Men glad var jeg denne kvelden da jeg kom heim, at det hadde gått så godt som det hadde gjort.

[I den påfølgende historien forteller Lars Grønli at han pleide å låne hest hos naboen Per Roten. Grunnen til det var at heimgården Prestlia i 1838 var blitt underbruk til gården Hølås Nedre. Proprietrene Müller og Testmann hadde leid bort Prestlia til Ole Nilsen Hølaas. Besteforeldrene til Lars, Christopher og Maria Prestli var da blitt kårfolk, og hadde dermed ikke økonomisk mulighet til å eie egen hest. Historien om da Lars var på tur fra Rota og til Grønlia, og ble angrepet av to ulver, stammer fra ca 1845. Her nevnes en Jo Rotasveet, Jo, må være en forkortelse for navnet John. John Christensen Rotasveet var svoger av Lars Grønli. Han var gift med Lars´ søster Ane Marta. John var ca 30 år da dette hendte].

Så var det en annen gang jeg råket ut for vargen. Det bar slik til: Det var om hausten, ei tid etter at jeg og Jokomine var flyttet til Grønlia. Vi var ferdige med å ta opp våre egne poteter, og jeg hadde vært ute i Rota og hjulpet Per Roten med potetopptaking. Jeg husker endatil at det var arbeid for hestehjelp. De femten første årene vi var her i Grønlia, hadde vi ikke selv hest her på plassen.

Vilkårskjerringa [kårkona], Anne, levde enda, og vi måtte fore ei kårku til henne, og hadde derfor ikke anledning til å anskaffe oss hest. Men nå og da lånte vi oss hest i Rota. Som betaling for slike lån måtte jeg arbeide der på gården, hvilket jeg som sagt hadde gjort denne dagen. Etter endt dagsverk ble jeg sittende og prate med Per, så det led litt på kvelden før jeg begav meg på hjemvei. Jeg gikk beineste stien ovenfor Østerbakkene i Rota. Det var også denne kvelden fint måneskinn. Da jeg var kommet til Sverabben, som ligger straks østenfor Svartberget, kom plutselig to varger fram fra skogen og ville gå til angrep på meg. Heldigvis bar jeg potetgrevet med meg, og dette brukte jeg til å forsvare meg med. Jeg slo med grevhammeren mot jorden så det dundret og ropte til beistene at de fikk pakke seg vekk. Og sannelig torde de ikke komme meg aldes nær når de så at jeg hadde noe å forsvare meg med. Jeg kan ikke si at jeg var så særlig redd heller, for det var ikke så lang vei nordover til Rotasveet. Pågående var disse labanene likevel. Når jeg brukte grevet flittig nok, kom de ikke innpå meg, ja de vek til og med unna når jeg gikk mot dem med grevet løftet til værs.

Straks jeg begynte å gå, kom de med en gang settende etter. Sint som jeg var på styggheita, tenkte jeg å sette riktig skrekk i dem, og kastet grevet med hele min styrke mot dem. Dette skulle jeg ikke ha gjort. Ulvene spratt bare litt til side for grevet da det kom susende mot dem. De sprang dit det ble liggende og begynte å snuse på det. Og så sannelig satte den ene av dem seg til ved grevet, og holdt vakt slik at jeg ikke fikk tak i det igjen. Den andre begynte å belage seg på å gå til angrep på meg. Uten verge som jeg nå stod, var min stilling alt annet enn hyggelig. Det var nå bare ett for meg å gjøre, og det var å rope om hjelp. Jeg ropte av mine lungers fulle kraft, og straks svarte det fra Rotasveet. Før jeg visste ordet av det hørte jeg det dundret i marken. Det var Jo Rotasveet som kom løpende til unnsetning. Han hadde med seg både øks og bjørnespidd der han kom. Han hadde disse tingene med seg fordi han hadde forstått av levenet fra meg at det måte være udyr på ferde. Ulvene forduftet straks de forstod at det kom flere folk til. Glad var selvfølgelig jeg at det gikk så godt som det gjorde denne gangen også.

[Denne historien er vanskelig å tidfeste, men Ludvig Nicolaisen Gangstadhaug var født 1867, og hørte trolig bestefaren fortelle den ca 1880. Hendelsen må derfor ha skjedd før den tid].

Så må jeg fortelle enda en historie med det samme: På Bjørvassveet hadde de en vinter fått en liten ny verdensborger. Men det var det leie med det at mora ikke hadde bryst til barnet. Den eneste kua de hadde var oppsinet, den stod med kalv. Melk måtte jo ungen ha, så her var gode råd dyre. På Rotasveet hadde de på denne tid ei stor kollet geit som var så uvanlig flink til å melke. Fikk den bare nok mat, melket den hele vinteren. Så ble det til at de på Bjørvassveet fikk låne denne geita, slik at de hadde føde til det vesle barnet.

Da det lei lenger mot vår, kom kua deres med kalv, og det ble kumelk til ungen. Geita ble nå overflødig, og de ville levere den tilbake. Bestefaren til barnet belaget seg på å gå tilbake med den. Det var fint skareføre den morgenen han dro av sted, og han valgte derfor å gå etter skiløypa som gikk fra Dalbygda, forbi Bjørvassveet, gjennom Bjønnadalen og nordover til Grønnsjøen. Dette vart jo den korteste led mellom de to husmannsplassene. Det høvde seg så at tidlig den morgenen gikk jeg meg en liten luftetur ovenfor berga utenfor husa her (Grønlia). Det var jo så fint et ver. Sola var alt kommet et stykke på himmelen, og den forgylte riktig hele bygdelaget.

Best som jeg går der og betrakter naturen, får jeg se en kar komme nordover Storøysundet leiendes med på ei geit. Jeg skjønte straks at det måtte være Ola Bjørvassveet. Men det såg ut til at det var fleire som ville slå følge med Ola og geita, for straks de hadde gått forbi Lauvnesset kom det en stor ulv smygende ned fra granskogen på Storøya. Den begynte å luske etter dem. Den hadde vel til hensikt å røve geita, vil jeg tro. Jeg ropte så over til Ola at det var best han måtte til å se seg tilbake. Han så gjorde, og selvfølgelig var hans forbauselse stor da han fikk se hvilket følge han og geita hadde. Heldigvis hadde Ola snudd-staven sin med seg, og med denne gikk han mot udyret og fikk jaget det bort. Så svært modig kunne derfor denne ulven ikke være, men årsaken til at den stakk bort så fort kunne være at den hørte at det var andre folk i nærheten.

Ja, dette var noen små ulvehistorier slik morfar fortalte dem til meg”, sier Ludvig Gangstad.

Andreas Skikstein nedskrev disse historiene 25. desember 1944.

Prestlia logo

Nr 3. Gjetergutten som druknet

Historier fra siste del av 1800 og tidlig 1900-tallet er det sparsommelig med, men fra Leksvik bygdabok, kulturbind 1, kan en lese følgende:

”Husmannsguten Jakob Pettersen Høgsveet (frå Øverlandsvaldet), 14 år gammal, var sommaren 1888 gjetar i Prestlia. Den 15. juli skulle han og gjetaren i Rota lauga seg i lag i den hølen der Ringelva møtest med elva fra Svarttjønna og Nordslått-tjønna. Jakob fekk krampe og sokk. Hølen er ikkje meir enn ei gammel alen djup. Så den andre kunne ha berga han på land, om han ikkje hadde fått panikk og sprungi heim i staden”.

Det er Johan Moan som har ført denne historien i penna, derfor er den også skrevet på nynorsk. Trolig har Johan hentet opplysningene fra klokkerboka for Leksvik. På den tiden var det Nils Olsen Hølaas og Ingeborg Anna Hølaas som eide Hølås Nedre og Prestlia. Hvem som var budeie dette året, er uvisst. I kirkeboka for Leksvik er Jakob Petersen oppgitt å ha dødd søndag 15. juli 1888, han ble begravet 20. juli. Han var et ektefødt barn av foreldre Peter Jakobsen Høisveet og Rakel Olsdatter. De er i folketellingen for 1865 oppgitt å være husmenn under Østerdal Mellom.

Prestlia logo

Nr. 4. Samer fra Nord-Fosen i Leksvik og på Prestlia, og påskebesøk til Prestlia fra Baavasshaugen

 Fra 1900 og frem til 1908 benyttet samer fra Åfjord/Verran Leksvikskogen som vinterbeite for reinsflokken sin. De har en beiterett her som de benytter en sjelden gang, for å holde den i hevd. Grunnen til at samene fra Åfjord/Verran var i Leksvikfjella rundt århundreskiftet kan også være at vinterbeitet på Åfjordfjellet var nedbeitet og slitt, slik at det var behov for bytte av beite. Om den samme beiteretten gjaldt på Prestlia, vites ikke.

Det var den 52 år gamle Jonetta Eliasdatter med huslyd som budde flere steder på Leksvikskogen disse årene. Huslyden besto i år 1900 av følgende personer: Barna Jonas Klemetsen 15 år, Elias-Anton 12 år, Inga Kristine Klemetsdatter 17 år,[1] Anna Sofie Klemetsdatter 13 år, Lisa Jonetta Klemetsdatter 9 år, Morten Jonassen 16 år og drengen Petter Lorns Pettersen 38 år. Den sistnevnte kjøpte senere gården Arntsæter som ligger sørøst for Stor-Grønsjøen.

Ved folketellingen i 1900 bodde familien på Hindremsetra (Øvre). Vinteren 1902 budde de samme på Vinnasetra, og i 1903, 1905 og 1906 bodde den samme familien på Prestlia. Om de bodde fast på samme sted hele vinteren, eller om de flyttet på både seg og reinsflokken, er vanskelig å si med sikkerhet. Da reinsflokken angivelig skal ha telt 300 – 400 dyr var det i alle tilfelle behov for et stort beiteareal.

Skjærtorsdag 20.04.1905 og skjærtorsdag 12.04.1906 skriver Knut Lund [2] i dagboka si at han og kameratene har vært på skitur til Prestlia. Sitat fra dagboka hans påska 1905:

Skjærtorsdag 20.04. Frokost kl 08 00. ”I strålende solskin og prima skiføre drog man ut på en lenger rekogneringstur; det viste seg fremdeles lige umulig at faa hul på isen; paa Baavand var det om mulij endnu verre. I mangel av kirke styrte vi kursen over Fjellvandene, Rypvand, Julvand til Prestlien. Glimrende utsyn over Stor-Grønsjøen til Sollien. Talige plader slået”.[3]

Dette året nevner han ingenting om samer på Prestlia, men det gjør han neste år. Sitat fra dagboka hans påska 1906:

”Skjærtorsdag 12 04 1906 oprandtmed straalende solskin. Efter en salig frokost start kl 09 med Prestlia som maal. Hvor skulle besøke finnerne der; hvorfor dramflasken fyldtes. Storartet skiføre; turen gikk over Baavand, Rypvand, Flintheia til Prestlien, hvor det viste seg at finnerne for lengst var flyeht; Fotografering og spisning”.  Dessverre kom de for sent til å besøke samene, men dagboken forteller at det budde samer på Prestlia vinteren 1906.

Saami_Family_1900.jpg-for-web-normalFra samme tidsrom er det også en samehistorie fra Prestlia som har versert på folkemunne. Johan Husby har hørt den av sin bestefar Martin Aleksandersen Killingberg. Han var svigersønn til Lorents Hølås som leide ut Prestlia til samene. Historien stammer fra 1905 og går ut på at samene må ha drukket bra med kaffe, for folk som har vært der på besøk kunne fortelle at dungen av kaffegrut utenfor døra var like stor som geitskittdynga ved fjøset.

Brødrene Ole og Rikard Gangstad som vokste opp på Ytter Gangstad, husket godt at de som barn og ungdom så reinsdyr på Prestlia[4]. Ole fortalte at for barna i grenda var det spennende å ha samer i nærområdet. Reinsdrift og kulturen til samene var noe nytt og uvanlig både for dem og de voksne. De var derfor ivrige etter å både se og høre om samene på Prestlia.

Samene var også den gang opptatt av å ha gode avlsbukker, og å skifte bukker for å unngå innavl. I 1903 var Johanna Jobsdatter Aune[5] på tur heim til Dalbygda da hun møtte en same som kom leiende med en reinsdyrbukk. Han fortalte henne at han kom fra Prestlia og var på tur til Røros for å bytte til seg en annen bukk. En må da anta at han skulle ta båt fra Leksvik til Trondheim og derfra ta toget til Røros og tilbake igjen.

Hvor mange år Klemetsenfamilien bodde på Prestlia er i dag vanskelig å si med sikkerhet. Det er bare dagboka til Knut Lund som kan bekrefte årstallet 1906, men det er mye som tyder på at det var flere år.

Fra 1908 gikk det 87 år før det igjen var rein i Leksvik, for i 1995 beitet igjen store reinsdyrflokker i Leksvikfjella. Denne gangen ble det bare i to år, og Jåmafamilien budde denne gangen ikke i Leksvik, men pendlet mellom Verrafjella og Leksvik. Jåmafamilien er direkte etterkommere etter Klemetsen-familien som var her nesten 100 år tidligere. I 1995-96 beitet også dyra over hele vestdelen av Leksvik. Fra Hindrem/Sæther i sør til Flintheia i nord. Flere ganger utover våren disse årene var det reinsdyrflokker i nærheten av Prestlia.

Mange av dyra hadde bjeller og det ga en helt spesiell og uvant lyd i skog og fjell vinterstid. Det var også et uvanlig syn.

[1]”Lappepigen” Inga-Kristine eide egne rein og var reineierske. Ble i 1902 syk på Vinnasetra,og døde av lungebetennelse 18 april 1902 på St Elisabeths Hospital i Trondheim.

[2] Knut Lund var grunnleggeren av rørleggerfirmaet K Lund i Trondheim. Han eide også ”gården” Baavasshaugen som ligger mellom Juvatnet og Ytre- Fjellvatn. Baavasshaugen brukte han som feriested, og var trolig en av de aller første påskeskituristene i Leksvik.

[3] ”Talige plader slået” betyr at det ble tatt mange bilder, men i dag finnes trolig ingen av dem.

[4] Ole Gangstad personlig meddelt. Ole Gangstad født 1886, Rikard Gangstad født 1893.

[5] Arnulf Røstadsand personlig meddelt. Arnulf hadde hørt det av sin mor Johanna Jobsdatter Aune født 1891 som den gang var ungpike og bodde heime på gården Aune

Prestlia logo

Nr 5 Prestlia delt fra 1862-1884

I 1862 velger Ole Nilsen Hølaas, daværende eier av gårdene Hølås Nedre og Prestlia, å selge det halve av hver eiendom til datteren og svigersønnen. Ingeborg Anna Hølaas og Bonsak Nielsen Rosvold Hølaas blir dermed eiere av det halve av Prestlieiendommen. I følge kjøpekontrakten skal de eie den østre Del af Seterboligen. I Gaarden Prestlien skal Kjøberen eie den vestre Del af Indmarken og Af Udmark og Skov den Søndre Del.

Tre år senere ble det nye eiere av den andre gårdparten. De nye eierne ble da Nils Olsen Hølaas og kona Ellen Jonetta Johnsdatter Aalberg.Som en ser fra kjøpekontrakten deler de to eierne seterboligen, om de også deler seterfjøset sies det ingenting om.

Fra denne kontrakten finner en derfor forklaringen på hvorfra navnet Bonsakhaugen kommer. Utpå kanten vest for dagens hus, er det tufter etter eldre tids beboelse. I flere generasjoner har budeier og gjetere trodd at det har bodd en mann med navn Bonsak der. Dette er nok tvilsomt. Det er vel heller at Bonsak eide denne delen av eiendommen, som har gitt stedet navn.

I 1884 velger Ingeborg Anna og Bonsak å flytte til gården Valum på Skogn. De selger derfor gårdparten sin tilbake til Nils og Ellen Jonetta. Etter at Prestlia nå hadde vært delt i 22 år ble gårdpartene til en gård igjen. I dag er det selvsagt ingen synlige bevis på at gården har vært delt. Alle spor etter grensemerkene mellom de to gårdpartene er i dag borte. Et spor er det imidlertid fremdeles, og det er at gården Prestlia fremdeles har to bruksnummer. Prestlia Østre har g. nr. 6 og br. nr. 1 og Prestlia Vestre har samme g. nr men br. nr. 2.

Prestlia logo

Nr 6 Lorents Hølaas setter opp vassag på Prestlia

På Prestlia stod det i en kortere tidsperiode fra 1914 – 1929 ei vassag i Rotaelva sør for Støbsve. Lorents Hølaas kjøpte den såkalte Sørensaga som stod på gården Sollia, der det da var andre eiendomsgrenser enn det er i dag. Nærmere bestemt var den plassert i nord-vest for Sollikammen. I følge muntlige kilder ble det saget der i 1914, så det må altså være etter den tid den ble flyttet. Nedenfor Støbsve er det en liten foss på 7 – 8 meter, og det var nok kraften fra denne fossen Lorents ville utnytte. Nedenfor fossen har landskapet form av et lite juv, og det var over dette juvet saga skal ha vært plassert. Selve fundamentet til saghuset må ha vært et snedig skue, da det. angivelig skulle være 7 – 8 meter lange stolper fra bunnen av elva og opp til selve saghusgulvet.

Dette må ha vært mye avstrevet, med mange kryss, for å få stødighet nok. Sperrverket til vegger og tak ble satt oppFossen der vass-saga sto, men bordkledning og tak ble det visst aldri. Byggverket skulle i sin tid vært utført av grovt og solid tømmer, både i fundament, vegger og takkonstuksjon og i selve sagbenken. Helt hvordan selve overføringen av vannkraften var oppbygd, er vanskelig å si, men det må mest trolig ha vært et skovelhjul som stod nederst i fossen. Derfra må det så ha vært ei reimoverføring opp til sagspindelen. Lorents arbeidet også vei ned til saga, for lettere tilgang. Hvor mye det ble saget de årene saga stod, er helt uvisst. En vet med sikkerhet at det ikke ble saget der etter 1925. Det var isrånna som våren 1929 slo fundamentet i stykker og dermed rev ned hele sagbruket. Selve sagbenken må imidlertid ha berget bra, for i følge Ivar Røstadsand var han med på arbeidet med å kjøre opp restene av sagbruket. Dette var i 1929 – 1930, og sagbenken ble da utlånt til Nygården, etter at husene der brant ned. Sagspindelen, lagerbukkene og de gamle trerullene til sagbenken er bevart på Hølås Nedre.

Personlig meddelt av Gustav Tømmerås og Ivar Røstadsand.

Prestlia logo

Nr 7. Seterhistorier fra den tiden Arent Hølaas eide Prestlia

Fra 1917 til 1925 var det Arent Edvard Lorentsen Hølaas og Anna Margrethe Andreasdatter Hølaas som var eiere av Prestlia. Anna var født 1890 på nabogården Rosvold Østre og var ei tøff dame. På folkemunne er det fortalt at det trolig var hun som en del av disse årene var budeie på Prestlia. Den gang var det selvsagt bare hesteskyss mellom Hølåsen og Prestlia, alternativet var å gå, og de gikk nok også mange ganger. Om Anna er det fortalt at hun flere ganger som høygravid satte seg skrevs over ostekista som var bundet fast på vogna. Slik satt hun så hele veien de ca 13 kilometerne mellom setra og gården. Den gang var veien fra Prestlia og ned til Rota veldig ujevn med steiner og ujevnheter. Allmannveien var også ujevn den gang. En må også huske at på disse vognene var det jernbeslåtte eikerhjul som ikke ga fjæring i det hele. Komforten var derfor minimal, med utrolig mye risting og humping. I dag ville nok en slik skyss for en høygravid dame vært uhørt. Anna fødte denne perioden fem barn. Av dem fikk hun et 1. august (1917) og to i midten av oktober (1921 og 1923).

Fortelling fra folkemunne.

Året 1923 solgte Arent Hølaas parsellen Støbsve fra gården Prestlia. Støbsve hadde 80 – 100 år tidligere vært husmannsplass til Prestlia. Samme år ble det flyttet hus fra Skjerdingen (dette stedet er mellom Killingberghaugen og Tømmeråsen) og til Støbsve, men det ble trolig ikke helt ferdig dette året. Påska 1924 leide derfor Nikoline Bjerkan og Sverre Karmhus, Prestlia som oppholdssted. Nikoline var eneste datter av gårdbrukeren Ole C. Bjerkan, eieren av Støbsve. Han var på den tiden blant de mest ansette bøndene i bygda, Sverre Karmhus var en tilflyttet lærer fra gården Karmhus på Verdal. De var blitt et kjærestepar og forlovet og ville tilbringe påsken for seg selv. Da de enda ikke var gift skulle dette foregå litt i stillhet, for med deres rang, skulle de leve sømmelig. Ryktet hadde likevel spredt seg og første skoledag etter påske var det to barn som ikke møtte på Talmoskolen. Foreldrene deres mente Sverre og Nikoline i påsken hadde levd usømmelig på Prestlia og dermed var ikke Sverre kvalifisert som lærer til barna deres.

I følge Nikoline Karmhus ble hennes far tilbudt å kjøpe hele Prestlieiendommen, men han hadde ikke nok penger. Han kjøpte derfor parsellen Støbsve som har et areal på ca 600 da.

Personlig meddelt av Nikoline Karmhus 16. januar 1999.

Prestlia logo

Nr 8. Den første oppgaven Olaf Hogstad hadde på Prestlia

Våren 1925 kjøper Olaf Marius og Ellen Marie Kristiansdatter Hogstad Hølås og Prestlia. Jorda heime på gården var da utarmet og gjødseldynga solgt. Den første våren kjørte derfor Olaf ku og geitskitdynga fra Prestlia og heim på gården. Med to hester med bikkvogn kjører han flere turer med fraulass. Pågangsmot hadde han i alle fall, det er det ingen tvil om. Litt gjødselverdi utgjorde det nok også, kanskje utgjorde det nok til åkeren det første året.

Kyrre Sørheim

Prestlia logo

Nr 9a. Hva flyttelasset til Prestlia inneholdt

På gården Hølås Nedre har det etter 1925 bare vært ei ostgryte og den måtte hvert år flyttes med til Prestlia. Stålkjerna ble også kjøpt ny i 1925 og ble frem til 1953 flyttet frem og tilbake fra setra. De første årene etter at Ellen og Olaf kjøpte gården, måtte det meste flyttes med til Prestlia. Den forrige eieren hadde tatt med alt av utstyr derfra, og de hadde ikke råd til å kjøpe utstyr bare til sommers bruk. Det meste av kopper og kar måtte tas med hjemmefra. Om sommeren ble det derfor mindre av slikt utstyr hjemme. Klær for hele sommeren ble også pakket på lasset. Den gang var det ikke overflod av klær, men de måtte ha både tykke, varme klær for kjølige dager og lettere klær for varme dager, samtidig som de måtte ha arbeidsklær og helgeklær. Sengehalm og sengeklær var også noe som var på flyttelasset. Sengehalmen var pakket i sekker og ble når de kom frem, skiftet med den gamle. Sengeklær var det også sparsomt med på setra, og det måtte derfor tas med hjemmefra.

Mye av utstyret til fjøset ble også tatt med på flyttelasset. Det gjaldt melkebøtter og melkesil og spade og soplime til rengjøring av fjøset. Flere av kubesene ble også flyttet med, disse var dyre og ble derfor brukt på begge stedene. I fjøset var det av utstyr den gang bare en fjøsknakk og kanskje en sopelime som overvintret. Ellers var det helt nakne vegger og et tomt fjøsgolv. Inne var det en rømmebunk og to trebøtter som tilhørte setra, og senere ble den eldste separatoren stående igjen der.

Med på flyttingslasset måtte det også være med en del mat, men ca en gang i uka var det hesteskyss til Prestlia for å hente ost og smør. Da ble det etter hvert tatt med den maten de trengte. Her er noe av det som ble tatt med på flyttelasset og i ukene etter: Brød, fisk, kjøtt og flesk, poteter, egg, hvetemel, grynmel, kaffe, sukker og salt. Mor sier at maten på setra den gang var stort sett som ellers på seterplassene. Vaffeljern til bruk over åpen flamme var med til Prestlia, og dette ble benyttet mange ganger i løpet av sommeren. En stor stekeplate har trolig stått på Prestlia i mange år og på den ble det stekt skjebladkake og annet. En nyere slik plate ble en del år flyttet mellom Hølåsen og Prestlia. En høst ble den stående igjen i mastua, og da ble den stjålet.

Klara personlig meddelt

Etter at det i 1953 ble melkeleveranse i stedet for ostkoking, ble selvsagt ostgryta overflødig, men det resulterte også i andre forandringer. Den store kokepanna (vedovnen) i kjøkkenet ble da byttet ut med en halvkomfyr. Den ble kjøpt på småbruket Lindreitan og trolig satt inn i kjøkkenet på Prestlia i 1953. På denne var det stekeovn, og nå ble det mulighet til å steke brød på Prestlia. Eline har fortalt at hun stekte de brødene de selv trengte og slapp å få brakt dem hjemmefra. Med stekeovn var det også flere muligheter. På attenårsdagen sin stekte hun bløtkakebunn og laget bløtkake på Prestlia.

Eline personlig meddelt

Prestlia logo

Nr 9b. Småhistorier fra Prestlia 1925-1930

Da Olaf og Ellen Hogstad kjøpte Hølåsen og Prestlia våren 1925, var det en gård som trengte mye vedlikehold på flere områder. Bl. a. var seterboligen i dårlig forfatning. Bestemor fortalte at den var veldig skjev og hellet mye østover. Oldefar Kristian Lund var snekker, og fikk oppgaven med restaureringen. I 1928 tok han derfor og rev ned hele bygningen, for så å tømre den opp igjen. Gråsteinene som tidligere hadde dannet mur, ble på nytt fundament. Han hadde tidvis med seg en hjelpesmann, men mye gjorde han selv. Under dette arbeidet bodde de/han på Støbsve.

Det aller meste av materialene brukte han om igjen, men noe skiftet han ut med nytt. Det var blant annet gulvåser og takbjelker. Han gjorde også loftet høyere ved å bruke to ekstra omfar med stokker. Ny teglsteinspipe ble det også, men den gikk bare ned til loftsgulvet. Det var et blikkrør som gikk fra ovnen og opp dit. Tidligere hadde det vært en liten gang innenfor ytterdøra, og da hadde det bare vært en trestige fra kjøkkengolvet og opp til loftet. Kristian laget nå ei trapp, slik at det ble bedre å gå. Loft var det imidlertid bare over stua, over kjøkkenet var det bare tre gulvplanker å gå etter for å komme seg dit. Noen år senere laget Kristian også gulv på kjøkkenloftet.

Personlig meddelt av Ellen Hogstad

Prestlia logo

Nr 9c. Den gang man flyttet husdyra til seters ved å gå sammen med dem

Frem til midten av 1950-tallet måtte alle dyr som skulle til seters, gå dit selv. På denne tiden var det ingen annen mulighet. Småkalver, geiter og kjeunger kunne ved enkelte tilfeller få skyss på hestvogna, men det gikk ikke med større dyr. Flyttingen og flyttedagen måtte den gang planlegges godt, da det ofte var en krevende jobb. Det var en nødvendighet at dyra hadde vært ute på beite en tid før flyttingen. De ble da i bedre kondisjon og langt bedre rustet til å gå den 13 km lange turen. Ved flytting var en avhengig av å være to stykker, men ved større flokker måtte det være tre personer og som også måtte være i tålelig form. Ofte var det budeie og gjeter som fulgte buskapen til seters. Ved flytting av geitene ble flyttelasset ofte kjørt samtidig. Været var også av betydning, ved fint vær gikk det mye lettere enn ved regn og vind. Geitene ble ofte flyttet 14 dager før kyrne, da de ikke krevde så mye gras. Flyttetidspunktet for geitene var like etter at den siste snøen forlot setertofta, men også avhengig av når budeie og gjeter var ledige.

Sanking av kviger på 70-tallet

Ved start hjemmefra var geitene ivrige etter å komme seg videre, da de forstod at de nå skulle til seters. Samtidig var det første stykket opp til Dalbygda det mest krevende, for her var det mye godt gras på begge sider av veien. Da ble det mange turer til sidene for å hente dem inn igjen. Kommet forbi Brandåstrøgrinda ble det mye enklere, her var det stort sett skog på begge sidene. Nesten bare veikantene var grønne og da ble det ikke så lange utflukter med geitene. En fulgte den daværende allmannveien. Opp til Dalbygda er det fra 1920 den samme traseen. Fra Brandåstrøgrinda og til Rota ble det ny veitrase midt på 1960-tallet. Den gamle veien var stedvis utrolig bratt og det ble nok derfor mange hvilepauser. Turen over skogen kunne ta opp til 3 – 4 timer, alt etter hvor mange avstikkere det var. Mor forteller at det gikk litt tregere etter hvert som de nærmet seg Prestlia. På dette stykket var det ofte flere snøflekker de måtte over. Hun husker at både småkalver og kjeunger hadde gått seg tom, og fått skyss på flyttelasset det siste stykket. Fra Rotaøyan og opp til Prestlia var det den gang en annen veitrase. Ved ankomst til Prestlia var både dyr og folk slitne etter mange timers gange.

Personlig meddelt av Klara Sørheim 16.03.09

Prestlia logo

Nr 10 Ei snødekt Prestlia, sommeren 1932

Sommeren 1932 var Oddlaug Hogstad sin første sommer som gjeter på Prestlia. Hun var nå åtte år og skulle tilbringe sommeren sammen med budeia Magnhild Tetlimo. Om hun måtte være gjeter, var hun heldig med det at hun fikk være det på gårdens egen seter. Mange barn i den alderen måtte bort til helt fremmede mennesker og ikke alle trivdes like godt. Magnhild og Oddlaug gikk imidlertid godt sammen. Fjerde juni denne sommeren fikk de en utfordring utenom det vanlige. Da ble det kaldvær og snø, ja det snødde 20 – 30 cm på en dag, og det ble lite mat til geiter og kyr. Litt høy var det igjen på den lille låvebrua over geitfjøset, men det var ikke mye. Noe høy fikk de låne fra Støbsve, men det ble heller ikke nok, de måtte derfor hogge lauv som dyra fikk ete på. De måtte selvfølgelig stå inne i seterfjøset. Da snøen varte i 3 – 4 dager, ble det nok etter hvert liten melkemengde i både kyr og geiter. Tynne ble de nok også etter flere dager med stort sett lauv som mat. Gjeteren på Støbsve, Ivar Røstadsand, var hyret til å hogge lauvet, men både gjeter og budeie var trolig med og dro det heim til fjøset.

Personlig meddelt av Ivar Røstadsand.

Et år på 1980 tallet skjedde det samme med at det på forsommeren ble snødekt med ca 10 cm snø. Da var det imidlertid bare ungnaut der. Vi kjørte da flere sekker med høy til dem. Det virket ikke som det smakte så godt – det meste ble bare liggende. Denne gangen varte det bare godt og vel et døgn før snøen var borte igjen.

Kyrre Sørheim april 2009.

Prestlia logo

Nr 11 a. Fremmede geiter på vidvanke, sommeren 1940

Denne historien skriver seg fra tidlig høsten 1940. Dette var en slik varm og lummer dag, som ofte kan bli etterfulgt av regn og torden. Regn og torden ble det da også utover ettermiddagen. I flere timer regnet og tordnet det denne ettermiddagen før det ga seg noe senere på kvelden. I slikt vær var det vanlig å ta inn geitene og kyrne tidlig på kvelden. Spesielt geitene mislikte regn, samtidig som de var redde i tordenvær. Ble det mye kaldt regn, sinte geitene også i melkemengde. Kyrne er mye mer robuste for regn, men de misliker selvsagt også mye regn og da spesielt floskurer. Både geiteflokken og kyrne var i nærheten, de hadde søkt ly under noen trær for å berge unna for noe av nedbøren. Geiteflokken var imidlertid blitt veldig stor, det var en fremmed flokk geiter der. Budeia og gjeteren fikk derfor et arbeid med å skille ut de fremmede geitene, for det var ikke plass til alle i geitfjøset. Da det enda regnet en del, stimlet de fremmede geitene seg sammen under stuegolvet på Prestlia. Budeie Aslaug og gjeter Klara lot dem bare være der, for budeia regnet med at de som savnet dem, kom på leting. Aslaug og Klara gjorde seg ferdig med melkinga av både geitene og kyrne, men ingen kom for å se etter den fremmede flokken. Geitene var ikke merket på noe vis, men Aslaug mente å kjenne igjen noen av geitene fra nabogården heime. Hun trodde derfor de kunne tilhøre Mosetra. De bestemte seg derfor for å følge geitene dit. De forsto selvsagt at gjeteren og budeia der hadde lett mye etter dem. Den gang var det heller ingen kommunikasjon de kunne bruke seg imellom, så eneste løsningen var å følge dem hjem. Da det nå var blitt ganske mørkt, tente de ei oljeterne (gammeldags parafinlampe) som de lyste med. Geitene er veldig mørkredde og de stimlet seg så tett rundt føttene på Aslaug og Klara at det ble vanskelig å gå. De tok den korteste veien vestover til Flintheiseterveien og derfra etter den til Mosetra.

Geit med kjeDa de kom dit, viste det seg at gjeteren Jon Moan hadde vært ute og lett etter geitene hele ettermiddagen og kvelden så lenge det var lyst nok. Både Jon og budeia, søsteren Gudrun Moan var veldig glade da de kom med hele geiteflokken. Da det begynte å bli sent på kvelden, tilbød Aslaug og Klara seg å hjelpe til med melkingen. Selv om de var fire til å melke, ble klokka nærmere midnatt før de kom seg inn til kveldsmat. For Aslaug og Klara hadde dette vært en lang kveld, og de ble tilbudt å ligge på Mosetra om natta. Morgenen etter måtte de opp tidlig for å gå heim til Prestlia og morgenfjøset.

Klara personlig meddelt 28.12.1999.

Prestlia logo

Nr 11 b. Klara alene på Prestlia en lørdagskveld, sommeren 1940

På lørdagskveldene kunne det være fester på forskjellige steder i Markabygda, som oftest var det i mastua hos Bernhard Gangstad. Her ble det spilt grammofon og enkelte ganger danset til den lyse morgen, ja endog til langt utover søndag formiddag. En lørdagskveld etter fjøstid hadde Aslaug, budeia på Prestlia, gått innover for å være med på festlighetene. Klara var med sine 14 år enda for ung til å være med på noe slikt. Samtidig var hun gammel nok til å være alene en kveld.

Aslaug Tetli, gjeterne Odd Rokkhaug og Klara Sørheim, sommer 1938

Denne kvelden stod hun som vanlig og pusset tennene sine ved slagvinduet i øst på stua. Da hørte hun mye skrål og leven fra Bonsakhaugen, det var en gjeng feststemte folk fra Flintheia som nærmet seg setra. De var også på tur innover til Markabygda for å være med på festlighetene der. Klara ville ikke gjøre seg synlig, hun skyndte seg derfor å lukke vinduet og trekke for gardinene. Så la hun seg under dyna i senga med alle klærne på. Der lå hun så stille hun fikk til. Utenfor setra stoppet gjengen opp og stod og snakket så høyt at hun hørte hvem det var: Haldis og Ole H. Killingberg som var henholdsvis budeie og gjeter hos faren Hans Killingberg. De to andre var budeia? og N. N., gjeteren hos Petter A. Rosvold. N. N. var først borte ved døren for å undersøke om den var låst. Da den var det, gikk han bort til stuevinduet like ved. Der forsøkte han å åpne dette, men det var fånyttes da det var låst med innvendig hekte. Klara lå i senga og var livende redd at noen skulle komme seg inn til henne. De andre var begynt å gå videre nedover tofta og N. N. løp etter for å nå etter dem. Klara hadde sovnet slik hun lå med alle klærne på og våknet ikke før om morgenen da Aslaug vekket henne. Aslaug ble da veldig forundret over at hun lå ”rund” i senga. Hun måtte da fortelle om de som kvelden før hadde gått forbi og skremt henne. De ble enige om at hun ikke kunne ha vært så alvorlig redd, da hun hadde sovnet så raskt.

Klara Hogstad Sørheim personlig meddelt.

Prestlia logo

Nr 12 a. Bærplukking med grisen som selskap, sommeren 1939

Sommeren 1939 var søstrene Oddlaug og Klara Hogstad budeie og gjeter på Prestlia. De var da henholdsvis 15 og 13 år gamle. Dette året ble det flyttet på Prestlia med 25 geiter, fem kyr, tre høner og en gris. Oddlaug var ei ung budeie, men var slettes ingen skårunge, da hun tidligere hadde vært gjeter i seks år. Nå hadde hun avansert til budeie mens søsteren Klara var gjeter på andre året. GrisDe to ungjentene arbeidet godt i lag og gjorde en god jobb sommeren igjennom. En ettermiddag på sensommeren skulle de på bærtur utpå kanten av tofta. Blåbæra var nå moden og de skulle plukke både til seg selv og til vinterlagring. De var ikke kommet langt utover tofta før grisen oppdaget dem og kom etter dem. Ved bærplukking var det ikke ideelt å ha en gris som selskap, så de fulgte ham tilbake til bingen ved fjøset. Der stengte de ham inn i bingen og gikk på ny utover for å plukke blåbær. Grisen var imidlertid ikke dum, den hadde sett hvor jentene gikk, og på et eller annet vis kommet seg ut igjen. De var derfor knapt kommet i gang før grisen også var der. Nå forsøkte de å plukke selv om grisen gryntet rundt dem. Etter å ha vært på setra hele sommeren hadde grisen blitt en skikkelig kjælegris og gikk hele tiden rundt føttene på dem. Og ikke nok med det, den rotet hele tiden med trynet, rev opp både blåbærlyng og grastorver. Det sa seg selv, det nyttet ikke å plukke bær med en slik skapning gryntende og rotende rundt seg. De tok derfor spannene med noen bær med seg og gikk tilbake til setra. Og grisen, ja den fulgte dem helt til stuedøra. Oddlaug fortalte i ettertid denne historien mange ganger, og ved et tilfelle spurte jeg hvorfor de ikke fortsatte å plukke likevel. Oddlaug svarte da: ”Det nøtta da vel ikke å plukke bær med en slik skapning rundt føttene”.

De tre hønene de hadde med seg, gjorde at de var selvforsynt med egg på seteren. Ut på sommeren forsvant ei av dem, det var trolig reven som hadde forsynt seg.

Personlig meddelt av Oddlaug Hogstad Johnson og Klara Hogstad Sørheim.

Prestlia logo

Nr 12 b. Sommeren 1940. Klara er gjeter og konfirmant

Denne sommeren var det Aslaug Tetli som var budeie og Klara som var gjeter på Prestlia. De var godt kjent med hverandre, da de to år tidligere også hadde vært seterfolk på Prestlia. Klara hadde konfirmasjonsundervisning denne sommeren og skulle konfirmeres i august. Gjeteren på Støbsve var denne sommeren Johan Lerstad, som også var konfirmant. En dag i uken gikk derfor disse to sammen frem til Leksvik kirke og hadde konfirmasjonsundervisning. Dette ble lange dager for dem begge, da de først måtte være med på morgenstellet i fjøset. Så var det for Klaras del først å gå de 13 kilometerne heim til Hølåsen der hun byttet til skoleklær. Deretter gikk turen til kirken og undervisning av presten Lars Tangvik. På ettermiddagen måtte hun igjen heim for å bytte av seg skoleklærne, og kanskje var det noe småtteri hun skulle bringe med seg tilbake til setra. Så tok de turen over skogen og til Prestlia og Støbsve igjen. Som oftest slapp de da kveldsfjøset, men det inntraff at de var med på det også. Dette ble utvilsomt lange dager for de to fjortenåringene. De ble konfirmert i Leksvik kirke 11. august i 1940, noe som var to måneder tidligere enn vanlig den gang. Dette fordi sogneprest Lars Tangvik reiste fra bygda den 15. august.

Personlig meddelt av Klara Hogstad Sørheim.

Prestlia logo

Nr 13 Ungdom fra Frosta besøker Prestlia

I krigsårene var det om somrene mange ungdommer fra Frosta som besøkte Prestlia. De var fra Holmberget på Frosta og var kjenninger av familien. Fotograf Søren Aunan var ofte sammen med dem, og det ble tatt mange bilder. Noen ganger lå de i medbrakt telt, men som oftest overnattet de inne i setra. Paul Johnson var nå blitt kjæreste med Oddlaug og var ofte på Prestlia både på arbeid og som kjæreste til budeia. Han har i ettertid fortalt mange historier fra denne tiden. En historie han fortalte, var fra en lørdagskveld en høst. Ungdommene var ankommet Prestlia og begynt å innta en del sprit, men det var blitt kjedelig for dem så de hadde besluttet å gå en tur over til Hølåssetra. Det var mørkt, men de hadde gått denne veien før, og var derfor ikke redd for å gå seg bort. Utover fra Støbsve går det en sti langs etter lia utover til Julvatnet. Videre over elva og langs vannet til tofta på Hølåssetra. De hadde tatt denne leia og kommet seg frem. Utover kvelden og natta hadde det trolig blitt litt for mye sprit innabords, for veien tilbake til Prestlia hadde blitt lang. På morgenkvisten hadde de med mye ståk og leven kommet ramlende inn på Prestlia. Nå var det tydelig at de enkelte steder måtte ha bommet på stien. De var moldete fra tærne til issen. Klærne deres som var pene helgeklær, var dekt med mold, myr og blader. Da Paul fortalte om dette, forklarte han det slik: ”Om de var kommet fra potetåkeren en regnværsdag, hadde de ikke vært verre”. Det var nok derfor en gjeng ungdommer som på søndag noe mistrøstig tok klærne sine i øyesyn.

Denne historien gir nok ikke et helt rettferdig bilde av ungdommene. Selv om de var glad i å ta seg en dram, var det nok meget sjelden det endte slik. Oddlaug var vokst opp med en streng oppdragelse uten bruk av alkohol. Hun ville derfor ikke ha godtatt mange slike episoder. Dans og dram i roligere former var det imidlertid flere ganger. Paul husket flere ganger det ble spilt både fiolin og trekkspill inne i stua. Dessuten var ofte sveivegrammofonen i bruk om helgene. Om søndagene kunne det samles mange på setertofta, både fra nabosetrene og folk lengre fra. Da tok de også ofte utflukter til setrer og steder i nabolaget. Fotograf Aunan tok mange flotte bilder som viser både seterliv og kulturlandskap den gang.

Personlig meddelt av Paul Johnson.

Prestlia logo

Nr 14. Andreas Gangstad møtte gaupa da han var gjeter på Prestlia

Andreas var fra 1943 til 1945 gjeter på Prestlia, og Oddlaug var budeia hans. Året 1943 var Andreas sitt første år på Prestlia, mens Oddlaug var for veteran å regne med sine til sammen 10 år som gjeter og budeie. Dette året var de henholdsvis 14 og 19 år gamle og i følge dem begge var de gode venner og arbeidet godt i lag. Som gjeter var det Andreas sin jobb å passe geitene og kyrne. Om han ikke direkte gjette dem, skulle han ha et visst øye med dem. Som oftest var de i nærområdet, men det inntraff også at de streifet en del noe lengre unna. Kyrne og geitene gikk som oftest hver for seg. Da var det i første omgang gjeterens jobb å hente dem heim.

Martin Mecnarowski, 2008Så var det en sensommerkveld Andreas fant kyrne, men ikke geitene. Det var da faste høyder de gikk på for å se etter og å høre etter bjellene. Geitene hadde ofte en trang til å gå innover til Markabygda og denne kvelden bar det derfor innover med Andreas også. Han var kommet nesten til Ringelva og nærmet seg fossen ovenfor Fossvollan. Her var det en veldig brus av fossen, og Andreas gikk nok i sine egne tanker da han passerte en bergskrent og plutselig sto ansikt til ansikt med ei stor gaupe. På grunn av bruset fra fossen og trolig en vindtrekk fra henne hadde hun ikke enset Andreas. De ble derfor like overrasket begge to, der de stod med ca 15 meters avstand. Gaupa reagerte først, den flekket tenner og knurret, den følte seg nok truet med folk så nært seg. Andreas derimot følte seg nok både truet og redd. ”Det var et veldig utrivelig syn, ja” sa han i ettertid. Med ei gaupe på så nært hold, og ved at den viste hele tanngarden, er det lett å forstå at han ble redd. Tiden føltes nok derfor lang den stunden de beskuet hverandre og hjertet banket trolig hurtig hos den unge gjeteren. Plutselig gjorde gaupa et byks nedover noen bergskrenter og var borte. Andreas trakk seg sakte tilbake og fikk roet seg ned. Senere fant han geitene og fikk dem med seg heim til Prestlia.

Andreas Gangstad personlig meddelt.

Prestlia logo

Nr 15. Kyrne på Prestlia tar seg en langtur (1944-45)

En kveld senhøstes var kyrne søkk vekke fra Prestlia da de skulle hentes inn for melking. Den gang var det fire eller fem kyr på setra. Geitene ble funnet i nærområdet, men kyrne var hverken å se eller høre. I første omgang var det Andreas som lette på steder de trodde de kunne være. Han var da nordover mot Ringelva, men ingen kuer var å se. De melket derfor ferdig geitene før de lette videre. Etter fjøstid ble også budeia Oddlaug med på leting, men nå var det blitt nesten mørkt, så etter en tid måtte de bare gi opp. Morgenen etter startet de på nytt igjen, og nå var det et større område de lette i. De var nå fremme i lia sør for setra, samtidig som de også lette nordover mot Flintheia. Det ble formiddag og de måtte til Rota for å låne telefon og gi beskjed om at kyrne var borte. Utpå dagen hadde de heime i Hølåsen fått beskjed fra Lyng om at kyrne var kommet dit. De hadde dermed tatt seg en langtur da de minst hadde gått 10 km, men mest trolig hadde de gått nærmere 15 km. Det vil si den samme avstanden som de tidligere på sommeren gikk fra Hølåsen og til Prestlia. Lengden var derfor ikke spesielt langt å gå for ei ku, men det er absolutt det lengste kyrne eller geitene fra Prestlia noen gang har rømt. Andreas forteller at kyrne ble tatt med heim til Hølåsen, da dette var seint om høsten og de likevel skulle heim snart.

Andreas Gangstad personlig meddelt

Mens Eline var budeie var det flere ganger kyrne rømte frem til Brandåstrøgrinda, slik at de måtte hentes der. Enkelte ganger rakk gjeteren Kåre Hølaas å stoppe dem midt på skogen. Når de stakk av disse årene var det på grunn av at det var lite vatn i Rotaelva og kyrne kom seg da over elva helt øst i tofta. Den gang var det meste av Prestlibakkan inngjerdet og elva utgjorde gjerdet mot sør.

Eline Kruksve personlig meddelt.                                       

Prestlia logo

Nr 16. Til Prestlia med hesteskyss, sommeren 1944

Torsdag 17. august var det første gang Harald Sørheim og søsteren Solveig var på Prestlia. De var kommet til Hølåsen på besøk til broren Kolbjørn. Han var kommet hit som dreng to år tidligere og var det også denne sommeren. Harald var den gang 21 år mens Solveig var bare 11 år. De hadde kommet med rutebåten fra Frosta og gikk i land på Krokaia i sentrum. Derfra hadde de gått oppover bygda til Hølås Nedre. De hadde vært i Leksvik tidligere, men var denne gangen blitt lovet å få være med på setra, noe de var spente på. Seterdrift var ikke vanlig på Frosta. Dette var derfor noe nytt for dem. Fra Hølåsen kjørte de med to hester med hver sin vogn. Klara, Harald og Solveig kjørte først med Bruna, etter dem kom Kolbjørn med Brunen. Den gang var det mest hester som trafikkerte veiene i Leksvik. Da bygda enda var uten veiforbindelse utenom kommunegrensa, var det bare et fåtall biler og traktorer som kjørte på veiene.

Kommet opp til Dalbygda ble de kjørende etter to hester med vogner fra Undsellia. Den første kjørte Hans Undselli
alene, den andre kjørte sønnen Kåre og hadde slåttatausa som passasjer. Dette var ei gammel kone fra nabolaget som var mye rundt om på gårdene på arbeid. De skulle nå til Undsellisetra for å gjøre markaslått. hest og vognFra Dalbygda og nordover ble det derfor til at de fire hestene kjørte etter hverandre. Bruna som kjørte først av våre, var ei ungmerr som hele tiden skulle være nært opp til den foran. Tidvis var den så nært at den snuste på vogna foran seg. Brunen som Kolbjørn kjørte, var en 16 år gammel hingst som gikk i roligere og jevnere tempo. Kommet like nord for Korsen, på Korsmyra, falt plutselig den gamle slåttetausa ned fra benken hun satt på. Hun hadde falt slik at hun hang over siden på vogna og det viste seg at hun var død. Det ble selvsagt stopp på kjøringen og mye virak med det samme. Hans Undselli som kjørte den fremste hesten, enset ikke det som hadde skjedd bak seg, og måtte varsles for å stoppe. Harald hadde fått tak i et lite spann som han hentet vann i for om mulig å redde kona, men det var for sent. Hun hadde trolig fått hjertestans og segnet om. Dette satte selvsagt en støkk i alle, men etter en tid bar det videre til Prestlia. Dette ble en spesiell tur og en historie som satte seg fast i minnet hos Klara og Harald. De husket det godt enda etter 59 år.

Personlig meddelt av Klara Sørheim og Harald Sørheim 08 04 2003.

Prestlia logo

Nr 17. Et levende spøkelse på Prestlia

En sankthansaften på 1940-tallet trodde Bjarne og Andreas Gangstad at Prestlia var oppsøkt av et spøkelse. Det var en regnværsdag uten like og normalt kanskje ikke så mange som var ute og gikk. Om kvelden fikk de imidlertid se en ”skikkelse” i en sid mørk regnfrakk og med sydvest på hodet. Denne ”skikkelsen” gikk frem og tilbake østpå kanten av setertofta. Hun gikk også opp og ned lia, fra elva og opp, og ned igjen, gjentatte ganger. De to brødrene hadde observert ”skikkelsen” en tid og trodde bestemt at det måtte være et spøkelse de så. Bjarne, som var eldst og voksen, tok så mot til seg og gikk nedover mot det han trodde var et spøkelse. Han kom innpå bakfra og slo armene rundt denne skikkelsen. Da stod han plutselig ansikt til ansikt med en kone i godt voksen alder. Han fortalte senere at de ble like forbauset begge to, Bjarne, fordi det var ei levende dame av kjøtt og blod, og kona forstod ikke hvorfor hun ble angrepet på denne måten. Det måtte en forklaring til. Bjarne måtte innrømme at de hadde trodd hun var et spøkelse, mens kona forklarte at hun var på gamle tomter og så seg om. Da hun forstod at hun hadde skremt dem, ba hun ham om unnskyldning. Det viste seg at det var kona til den tidligere eieren av Prestlia som var på visitt, Anna Margrethe Andreasdatter Hølaas, født 1890. Hun og en del av familien hadde laget seg bål og feiret sankthans på holmen nede i elva. De ville ikke være til bry for de nye eierne av Prestlia og hadde derfor ikke gjort seg til kjenne. Trolig var det fordi hun ventet flere at hun gikk frem og tilbake og derfor var oppe på tofta flere ganger. Hun hadde fortalt at det var trivelig å være på Prestlia igjen, selv om det regnet. Fra tidligere år hadde hun mange gode minner som budeie på Prestlia. Bjarne fortalte i ettertid at han med det samme hadde vært noe skamfull over denne episoden.

Bjarne og Andreas Gangstad personlig meddelt.

Prestlia logo

Nr 18. Tidligere gjeter og budeie på Prestlia, Andreas Gangstad forteller:

Hoggorm i doet på Prestlia

Noen av årene Andreas var budeie på Prestlia, var søsteren hans, Inga, også en del der. Hun hjalp til med fjøsstell og ostkoking. Andreas forteller at en gang Inga skulle på do, hørte hun en rar raslelyd nede fra doet. Da hun skulle se hva det var for noe, fikk hun seg en skikkelig overraskelse. Det beveget seg en hoggorm nede i doet! Blant papir og avføring buktet den seg frem der nede. Det gamle doet var bare knapt en meter dyp, så hoggormen ble ganske nær da hun så nedi dohullet. En kan lett tenke seg at hun ble temmelig skremt med det samme hun oppdaget hva det var. Andreas husker ikke om ormen ble avlivet, eller om den forsvant av seg selv. Han forteller at det gikk lang tid før Inga torde gå på do på Prestlia igjen. Hvis hun hadde satt seg på dohullet uten å merke ormen, er det lite trolig at hun ville blitt bitt av den. Hoggormen greier vanligvis ikke å løfte hodet mer enn 20 cm. Historien forteller at hoggormen denne gangen var temmelig nærgående ved husene. Mor forteller at utenom dette tilfellet, er det bare en gang til oppservert orm så nært husene. Nede i Prestlibakkene var det derimot en del orm.

Hoggorm på Støbsve

På Støbsve var det ofte hoggorm like inntil husene. I skrentene og steinura ovenfor husene har det alltid vært mye orm, så de som beveget seg i dette området, var alltid på vakt for ormen. Andreas forteller at en av somrene Rolf Grøntvedt var gjeter på Støbsve, slo han i hjel et antall av over 50 hoggormer bare i en liten omkrets rundt husene. Den gang var dette en naturlig foreteelse ut fra at både folk og fe kunne bli bitt. For hver hoggorm de fikk kverket følte de det som sikrere å ferdes i området. I dag ville nok en slik masseavlivning blitt oppfattet som kriminalitet.

Veiarbeidere

Andreas forteller at han og Rolf Grøntvedt var mye sammen. Ofte tok de turen innover til Markabygda, og hver gang de gikk seterveien, plukket de opp steiner fra veien og kastet. Ved at begge gjorde dette hver gang de gikk veien, ble det mange steiner av det. Veien ble merkbart bedre etter hvert utover sommeren, sier Andreas. Den gang var det også en skånsom bruk av veien, da det enda bare var hest og vogn som ferdes der.

Pliktene kalte

Sagåsen lånte Prestlia i tre somre, og Andreas var disse årene budeie og sjef. Dette var i hans beste ungdoms år, fra 17 – 19 år. Det meste av tiden var han på Prestlia og overnattet også der, men han var også mye heime på Sagåsen. I helgene møttes ofte ungdommene i grendatil fest og moro. Andreas forteller at ofte måtte han forlate de andre for å dra til Prestlia for å gjøre fjøs. Dette var mange ganger surt, minnes han, for mens de andre kunne fortsette å ha det moro, måtte han arbeide. Ofte hadde han hjelp fra noen av søsknene sine, og enkelte ganger var det også venner som hjalp til. I. L. Hårfjellet ble også startet i denne tiden, og med det mye dugnadsaktivitet med bygging av Fjelltun. Nå ble det også etter hvert mange offentlige fester. En kan nok tenke seg at Andreas enkelte søndager var temmelig trett da fjøstellet startet om morgenen. Bedre ble det nok heller ikke av å stå utover dagen og rote i ostgryta.

Andreas Gangstad personlig meddelt 22. 4. 2009.

Prestlia logo

Nr 19. Oddlaug får frierbesøk

En høstkveld Oddlaug og Andreas hadde vært borte på besøk, kom de tilbake til Prestlia sent på kvelden. De låste opp døra og begynte å ordne seg for natta. Dette året lå Andreas nede i stua og Oddlaug oppe på stueloftet. Den gang var det ikke lys, og Oddlaug brydde seg ikke om å tenne lampe for å gå på loftet. Med lyset av et talglys kom hun seg opp trappa, over kjøkkenloftet og til stueloftet. Der kledde hun av seg og slokte lyset for å legge seg i senga. Andreas hadde allerede lagt seg og hørte skrittene hennes mot senga. Da hørte han et forferdelig rop fra loftet og skjønte at det måtte være et eller annet som skremte henne. Det var et slikt redselsfullt rop at han hoppet i senga. Et øyeblikk ble det helt stille på loftet, så hørte han noen som lo, og forstod at det måtte være en mann der oppe. Da det ble snakket, hørte han hvem det var, det var Paul, kjæresten til Oddlaug. Da ble Andreas litt roligere, for han hadde blitt redd av det fæle ropet fra loftet. Det neste han tenkte på, var hvordan Paul hadde kommet seg inn i seterskjulet. Da Paul tidligere på kvelden hadde kommet til ei tom seter, hadde han tatt ut ruta i ytterdøra og låst opp døra. Ved at han satte inn ruta igjen og låste døra innenfra, merket ikke Oddlaug og Andreas at fremmede hadde tatt seg inn. Han hadde så passet på når budeia og gjeteren kom tilbake, da hadde han skyndt seg opp på loftet og lagt seg i senga til Oddlaug. Det var derfor ikke rart at Oddlaug brølte da hun oppdaget en mannsperson i senga si, og det var for mørkt til at hun så hvem det var. Andreas fortalte at Oddlaug først hadde vært litt amper på Paul fordi han hadde skremt henne slik. Men det gikk snart over, for det var selvsagt gildt å få besøk av kjæresten sin.

Andreas forteller at Paul var virkelig snill og grei til ham også. Da han sommeren 1944 gikk til konfirmantundervisning, fikk han ofte låne sykkelen hans frem til kirken. Disse dagene gjorde Paul også jobben hans med å melke kyr og geiter. Hvis Paul var der, var osten også kokt når han kom tilbake til Prestlia igjen.

Personlig meddelt av Andreas Gangstad.

Sommeren 1942 var det Oddlaug som var budeie og Kari Asphaug som var gjeter på Prestlia. Oddlaug var 18 år denne sommeren og hadde så smått fått seg kjæreste, det var nabogutten Paul Johnson som da var 29 år gammel. Paul var ofte på Prestlia på frierbesøk hos Oddlaug, og som oftest syklet han på en racersykkel med bukkhornstyre. Paul var som oftest forsiktig med alkohol, men i godt selskap med andre ungdommer kunne det bli en del drammer. En lørdagskveld han hadde inntatt litt spiritus, syklet han glad og fornøyd på tur til kjæresten. Kommet til Killingbergbakkan (øst for Killingbergsetra) gikk det imidlertid galt, der syklet han seg av veien og veltet med sykkelen. Fallet forårsaket at han fikk en del små kutt og skrubbsår. Han fikk tørket av seg en del, men hadde fremdeles mye sand og blod på seg da han trillende med sykkelen ankom Prestlia. Oddlaug hadde først blitt engstelig for hva han hadde vært utsatt for, men da hun kjente det luktet alkohol av ham var medlidenheten borte. Hun nektet plent å hjelpe ham å vaske og stelle sårene. Det var derfor gjeteren Kari Asphaug som måtte trå til med dette.

Noen år senere kom Paul i samme situasjon igjen, han hadde tatt seg en dram før han tok frierferden til Prestlia. Oddlaug hadde selvsagt oppdaget dette og kommentert det for ham. Hun mente det trolig ikke så alvorlig, men Paul kunne være temmelig bestemt og syklet etter en tid like godt heim igjen.

Personlig meddelt av Paul Johnson.

Prestlia logo

Nr 20 a. Eline Hogstad budeie på Prestlia fra 1952 – 1957

Eline startet i sin budeiejobb i 1952 som 15 åring og avsluttet som 21 åring i 1957. På disse årene hadde hun tre gjetere. Det første året var det Kåre Gangstad som var gjeter. Geitene fra Sagåsen var også dette året på Prestlia, og gjeterjobben var betaling for dette. 1952 var det første året det var levering av melka til Levanger Meieri. Nå var det melklevering i stedet for ostkoking. Dette gjorde nok arbeidet mye enklere, men det ble nå flere nye oppgaver. Avkjøling av melka, transport av melka til Rota og vasking av meierispann

I 1953 – 1955 var det Kåre Hølaas som var gjeter hos Eline. På et bilde der Eline vasker spannene er det avbildet fem 30 litersspann for kumelk og seks 20 liters spann for geitmelk. Eline forteller at dette arbeidet var hun nøye med og på kumelk var det sjelden klassemelk. Utvendig ble melkespannene skurt blanke med stålull. Flere år fikk derfor både seterbudeia Eline og Klara, den faste melkeren heime, diplom for god melk. Da var det vanskeligere å oppnå bare førsteklasses geitmelk. Sammen med melkesil og melkebøtter ble dette mye vasking. Alle spann var trolig ikke i daglig bruk, men søndagene var det ikke levering, og da måtte det være dobbelt opp av spann. Fra kukontrollen fra 1952 kan en se at det var fire kyr som i første del av sommeren i gjennomsnitt melket 15 liter daglig. Ei av disse var heimeku i Hølåsen, altså var det tidvis 45 liter kumelk å håndmelke daglig. I tillegg hadde de 40 geiter å melke, ut fra antall 20 liters spann utgjorde det et sted mellom 50 og 60 liter melk daglig. Selv hadde vi ikke så mange geiter, det var flere partier med fremmedgeiter. Eline forteller at det enkelte år var godt og vel 40 geiter. Hver eier hadde hver sine spann, det kunne derfor enkelte år være fem forskjellige leverandørnummer å holde rede på.

Et år var det:

6 geiter fra Talmo

Geiter fra Sagåsen

Geiter fra Andreas Hølaas.

Geiter fra Paul Johnson.

Geiter hjemmefra.

Kunavnene den gang var Stjerne, Løkkros, Marsløv og Frosta, det varierte mellom Stjerne og Løkkros som heimeku.

Noen av geitenavnene fra 1940 – 1963 var: Pattrika, Berta, Gunda, Spøra, Tone, Dokka, Vesla, Topsi, Pekka, Skrika, Netta, Nøkla, Sokka, Siri, Kari, Nusse, Vigdis og Skjevhornet.

1956 og 57 var det Lilli Aune som var gjeter på Prestlia, og et av disse årene fikk de ”koppa” på geitene, spenene ble da såre og fikk blemmer. De fikk tak i salve fra dyrlege Moholdt og det lindret noe, men ikke alle ble helt friske av denne sykdommen. Eline forteller at enkelte var så såre og ømme at de skrek bare ved berøring av spenene. På noen grodde melkeåpningen igjen og de måtte stikke opp for hver melking. Det var rett og slett utrivelig å gå i fjøset, sier Eline. De geitene som var verst angrepet var det Lilli som måtte melke. Ei geit fra Andreas Hølaas ble sendt heim og slaktet.

Ei annen geit måtte også slaktes, det var ei geit fra Paul Johnson som kom heim til Prestlia med et øye hengende utenfor. Den hadde vært ute for slåsskamp og trolig fått et horn fra ei geit eller en bukk inn i øyet. Vi visste ikke annen råd enn å sende bud på Arne Gangstad, som kom og slaktet den, sier Eline.

Denne høsten var det også en bukk som ble noe rød og sår på ”tissen” sin og Eline og Lilli trodde at den også hadde fått ”koppa”. De sendte den derfor heim til Hølåsen for å slaktes. Naboen Toralf Melhus slaktet den og de undersøkte samtidig hva som var galt med den. Da viste det seg at det nok var av helt naturlige årsaker ”tissen” hadde vært rød og sår. Bukkens forlystelser med geitene hadde gjort ham rød og sår på hans edlere deler.

Personlig meddelt av Eline Hogstad Kruksve og Lilli Aune Killingberg.

Prestlia logo

Nr 20 b. Kjøling av melka og transport av melkespann. (Fra 1953 til 1969)

Etter at melkingen var ferdig morgen og kveld, måtte melka så fort som mulig fraktes til avkjølingsbekken. I fjøset ble melka silt i 20- eller 30-liters spann, og de ble enten båret eller trillet på ei melkevogn. 20-liters spann ble mange ganger båret til bekken. Hvis det var 30-liters spann som skulle bæres, måtte to stykker bære den mellom seg. I 1967 og 1969 ble spannene båret på dette viset. Noen år ble det også brukt ei melkevogn (handvogn med to sykkelhjul) som smeden Anders Penna hadde laget. Hvis en var alene, var det imidlertid tungt å løfte spannene på og av vogna. Avkjølinga var et oppkom ca 50 meter nord for fjøset. Over oppkommet var det laget et hus som bestod av to skråtak med vegger i gavlene. Inne i huset var det laget en treplatt i midten, og på sidene var det åpninger som passet til spannene. Vannet i oppkommet var kaldt, bare 3 – 4 grader. Melka ble hurtig avkjølt og ble dermed av god kvalitet. Oppkommet kunne også bli brukt til oppbevaring av matvarer. De ble da lagt i spann som ble senket ned i vannet. Dette virket som et kjøleskap og varene berget lenge uten å ta skade.

Imelkspann 1952 og -53 ble melka kjørt med hest og vogn fra Prestlia og ned til Rota der den ble hentet av melkebilen. Disse årene var det folket på Sagåsen som stod for melketransporten, og det var også hest og vogn derfra.1952 var første året det ble levert melk fra Prestlia. På Støbsve laget de smør og kokte ost frem til og med 1953. Årene 1954,-55,-56 og -57 kjørte gjeteren og budeia på Prestlia melka den første halvdelen av sommeren med merra Bruna. Den andre halvparten kjørte de på Støbsve. De tok da med melka fra begge seterplassene.

Fra 1958 ble melka for det meste kjørt med traktor. Da var det stort sett traktor og sjåfør fra Rota. Oftest var det Arne som kjørte, men også broren Harald og faren Alfred. De var da først på Støbsve og hentet melka der, før de tok med seg melka fra Prestlia. Vanligvis hadde de med seg tomspannene tilbake. De kjørte ofte om kvelden, og da var det ikke sjelden de ble bedt på kaffe og kaker. Da kunne det også bli mye prat og fortellinger om ditt og datt. Karene i Rota kjørte også melk fra seterplassene både nord og sør for Prestlia. Enkelte ganger var en av våre traktorer på Prestlia og da kjørte vi melka selv.

De to siste årene var det mange ganger jeg og mor bar med oss tomspannene fra Rota og utover til Prestlia. Dette var tungt, og vi måtte kvile oss mange ganger. Det var to faste plasser vi satte oss. Den første plassen var ”kvilarsteinen”, en stor og flat stein som lå et lite stykke utenfor bekken. Den var ca en halv meter høg og dermed passelig å sitte på. Den andre plassen var etter at en kom opp på selve tofta. Helt på kanten stod det ei bjørk med ei stor sidegrein Den var i passelig høyde å sitte på og dessuten var det plass til to.

Eline Hogstad Kruksve, Klara Sørheim og Kyrre Sørheim..

Prestlia logo

Nr 21. Eline og Bruna kjører melk

Mellom onnene ble Bruna ofte sluppet på beite, og sommeren 1956 hospiterte hun en tid på Prestlia. En kan vel si at hun var på ferie, da jobben bare bestod av annen hver uke å kjøre melka fra Støbsve og Prestlia ned til Rota. Budeie dette året var Eline Hogstad, og gjeteren hennes var Lilli Aune. Bruna var det ikke plass til i fjøset, derfor gikk hun ute hele døgnet. Når de skulle ut og kjøre med henne, måtte de rope henne heim. Da var det ofte hun ikke kom av seg selv og de måtte hente henne. Så var det en mandag Eline skulle kjøre melka at det gikk riktig galt. Mandagene var det ekstra mye melk, da det ikke var levering på søndagene. Disse dagene kunne det være over ti spann bare fra Prestlia, og i tillegg kom spannene fra Støbsve. Hun tok som vanlig og salet greiet på Bruna og satte for vogna. Turen til Støbsve og tilbake gikk bra, det var på tur ned tofta det gikk galt med Bruna. Hun var ikke skodd og på det glatte graset mistet hun helt fotfestet på begge bakføttene. Først falt hun på rompa og ble sittende slik en stund, men så forsøkte hun å komme seg opp. Det resulterte i at det ble enda verre, for da falt hun bakover og ble liggende på ryggen. Dermed ble den ene vognarma brekt og greiet strammet veldig mye på forskjellige steder. Bruna ga seg nå helt over og ble liggende helt rolig med føttene sprikende i været. Eline ble veldig redd for hvordan dette skulle gå, og forsøkte desperat å løsne noen av reimene på greiet. Det var selvsagt helt umulig da de nå var veldig stramme. Hun ropte så opp til Lilli om at hun måtte komme med en kniv slik at de kunne få skåret av noen av reimene. Lilli hørte ropet, og så hva som var skjedd. Hun var derfor rask til å komme seg nedover til Eline. I fellesskap fikk de skåret av bukgjorda som strammet mest. (Bukgjorda er den breie lærreima som går under buken og opp på begge sidene.) De fikk så løsnet henne fra vognarmene og dratt av hele greiet, da spratt Bruna opp på føttene igjen. Det virket nå som hun var helt uanfektet av det som hadde skjedd, for hun gikk rolig utover tofta og ga seg til å spise gras. Melkespanna sto like hele på vogna, men å få kjørt melka videre, var imidlertid helt umulig. Utenom den ene arma på vogna som var brekt av, var greiet også i uorden. Denne dagen måtte de derfor hente traktorhjelp fra Rota for å kjøre melkespanna ned til hovedveien. I ettertid måtte vognarma repareres og Bruna måtte bli skodd. Det siste ble gjort ved at Bruna ble tatt med til Sagåsen der Rikard Gangstad satte på nye sko. Rikard hadde heller ikke vært helt nådig for at merra ble brukt uten sko. Han var også kjent for ikke å sitte på ordene og far fikk visst nok en kraftig reprimande. Heretter måtte han sørge for at hestene var skikkelig skodd.

Eline Hogstad Kruksve personlig meddelt

Denne sommeren var det også noen ungdommer som skulle ha det litt artig med Bruna. De leide merra inn mellom vognarmene den gale veien, slik at hun fikk vogna foran seg i stedet for bak. Bruna som var snill og rolig, fant seg også i dette. De fikk derfor ”plaget” henne til å gå fra Prestlia og til Støbsve og tilbake igjen med vogna foran seg. Det er blitt fortalt at denne turen tok sin tid, da det er lett å forstå at Bruna fikk problem med å styre vogna rett frem. For ungdommene var nok dette en artig opplevelse.

Prestlia logo

Nr 22. Småhistorier fra Prestlia og Støbsve

Et av årene bestemor, Ellen Hogstad, var budeie på Prestlia, var sønnen Ole på besøk. Dette var før han kjøpte seg bil, så han kjørte trolig motorsykkel til Rotagrinda. Det var vanlig å parkere syklene der. Uten å si noe til bestemor hadde Ole utpå ettermiddagen gått seg en tur til budeia og gjeteren på Støbsve. Det var Marie Tetli og søsteren Karin som regjerte der denne sommeren. Bestemor visste derfor ikke hvor Ole hadde tatt leia. Da hun skulle hente heim geitene til kveldsfjøset, gikk hun forbi Støbsve, og der møtte hun Karin som var på tur inn fra do. ”Jasså, er Ole på besøk?” sa bestemor til Karin som blir sprutende rød. Hun forstod ikke hvordan bestemor kunne vite det. Hun fortalte heller ikke Karin hvordan hun visste det. Forklaringen var imidlertid veldig enkel. På tur ut hadde Karin i all hast tatt støvlene til Ole. Ole brukte alltid nedbrettede støvler og på bretten brukte han å skrive navnet sitt. Dette hadde Karin ikke tenkt på, men bestemor hadde selvsagt observert det.

I 1957 var Marie Tetli budeie på Støbsve og denne sommeren hadde hun med seg et lite barn, Judith. Det ble derfor både bleieskift og mating med spedbarnsmat. Flere ganger daglig ble det laget Nestlé barnegrøt. Lilli Aune, som var gjeter på Prestlia, var stadig på besøk på Støbsve. På en slik visitt fikk hun smake litt av grøten, og dette må ha vært noe som smakte Lilli, for etter denne dagen gikk det nesten ikke en eneste dag uten at hun var innom Støbsve og spurte etter rester av barnegrøten.

PJ_Album B_194a.jpg-for-web-normal

Lilli og Marie var gode venninner og det var flere ganger de sammen gikk helt over fjellet og til Bergmyran i Verrabotn. Der traff de mange andre ungdommer, da kinoen var et samlingspunkt der. Marie hadde også både en onkel og et søskenbarn der, og ofte besøkte de dem samtidig. En slik tur var imidlertid ikke noe latmannsliv, da de først måtte gå til Flintheisetra, derfra til Osvasslia og videre over fjellet og ned den bratte lia til Verrabotn. Tilbake var det om enn enda verre da de nå måtte gå opp den lange og bratte lia. Det ble nok derfor ofte sent på natt før de var hjemme igjen.

Ei jente fra Markabygda var venninne av Karin, gjeteren på Støbsve, og var ofte på besøk hos henne. De to hadde sammen med budeia Marie mye moro. Noen ganger kan det være slik at det som er moro for noen, ikke behøver å være så morsomt for andre. Dette var i alle fall tilfelle da denne jenta en dag måtte på do. Hun hadde ikke før satt seg på benken før hun satte i et hjerteskjærende gaul og stormet ut døra. Med buksene på hælene kom hun ut i en viss fart, samtidig som hun hylte noe som var uforståelig for de andre. Hun fikk etter hvert roet seg og fortalte de andre at et eller annet hadde angrepet henne i rompa. Det viste seg å være katta til Marie som hadde sittet på en gulvås nede i doen. Da jenta hadde satt seg på dohullet, hadde katta lekt seg med å slå labben opp i rompa på henne. Ikke rart hun ble redd. De fleste hadde nok reagert på samme måte. Når jenta senere skulle på do på Støbsve, brukte hun alltid å se nedi dohullet først. Hun måtte forvisse seg om at det var trygt å sette seg. Marie fortalte i ettertid at denne episoden var så komisk at de andre ble liggende på setertofta og le.

Personlig meddelt av Marie Tetli Brustad

Utedoen på Støbsve var også åsted for en annen historie der noen ble skikkelig redd. Noen ungdommer var ute med fantestreker ved å stenge en bukk inne på doen. Etter å ha gjort dette, stakk de selv selvfølgelig fra stedet. Dette var om kvelden etter fjøstid, og budeia var borte på besøk. Det gikk derfor upåaktet hen og det er vel fremdeles uvisst hvem som gjorde dette. Da budeia sent på kvelden kom hjem, var det blitt temmelig mørkt. Hun gikk nok i sine egne tanker og ante fred og ingen fare da hun nærmet seg husene. Da den innestengte bukken hørte at det kom folk, satte den i et leven uten like. Bukken mekret stygt samtidig som den stanget i døra. Etter at budeia hadde stått en stund og orientert seg om hva dette kunne være for noe, tok hun mot til seg og åpnet dodøra. Bukken kom da byksende ut, og det var så vidt budeia ikke ble trampet ned. Det var ikke noe rart at hun ble skikkelig redd.

Denne historien er hentet fra folkemunne.

Prestlia logo

Nr 23. Budeia på Støbsve ble angrepet av olm kvige

Jenny Granhaug var i flere år budeie på Støbsve og hadde med seg datteren Ragnfrid. Jenny og Eline ble gode venner og besøkte hverandre mye, både om kveldene og i helgene. En dag Jenny og Ragnfrid var på tur frem til bygda, gikk de forbi Prestlia og var nede på myra da de ble angrepet av ei olm kvige. Den angrep først Ragnfrid og Jenny forsøkte da å jage den bort. Dette lyktes hun ikke med, for kviga prøvde gjentatte ganger å stange dem ned. Jenny var redd kviga igjen skulle angripe jenta og stilte seg foran henne. Hun viftet med hendene og huiet for å skremme henne bort. Kviga ga seg ikke og klarte til slutt å velte Jenny overende i myra og satte hodet og hornene mot henne. Med lange, spisse horn mot kroppen så dette virkelig farlig ut. Ragnfrid var selvsagt vettskremt og visste ikke hva hun skulle gjøre.

DSC_0077.JPG-for-web-normalTil alt hell ble hele episoden observert fra vinduet på Prestlia. Wilhelm Wold, en trondheimsmann som var mye på Prestlia, satt ved vinduet i stua og så opptrinnet derfra. Han var den gang i 50-årene og i god kondisjon. Eline forteller at hun oppholdt seg med noe arbeid i kjøkkenet, da Wilhelm stormet forbi henne og ut døra. I løpet av et par minutter var han nede på myra. Jenny lå da fremdeles på ryggen i myra med hodet på kviga stemplet mot kroppen. Jenny var ung og sterk og klarte å holde hodet på kviga noenlunde rolig ved å ta grep i begge hornene. Wilhelm fikk jaget bort kviga og Jenny kunne puste lettet ut. Det var nok bare hell at kviga hverken hadde stanget eller tråkket på henne. Både hun og jenta var kommet fra angrepet helt uten skade, men skikkelig redde var de selvsagt blitt. Hvordan dette ville gått uten Wilhelms hjelp er uvisst, men det kunne endt med skade.

Denne episoden brente seg fast i hukommelsen både hos Wilhelm og Eline. En må også anta at Jenny og Ragnfrid husker dette angrepet. Kviga var ei fremmed kvige fra Heggbakksetra. Eline husker det var snakk om hvilken skjebne kviga skulle få, men husker ikke utfallet.

Personlig meddelt av Wilhelm Wold og Eline Kruksve.

Prestlia logo

Nr 24. På krøtterleit

Frem til midten av 1960-tallet var det et utall av forskjellige beitende dyr i utmarka. På Leksvikskogen var det kyr, kviger, okser, kalver, hester, geiter og sauer. De store beitearealene ble da virkelig utnyttet. Den gang var det med andre ord et myldrende mangfold av beitende dyr i utmarka. Fra da av og utover ble det etter hvert mindre og mindre beitende dyr på skogen. Det var mange årsaker til det, dette var et brytningspunkt for et mer effektivt landbruk. Hestene ble erstattet med traktorer og geitdrifta ble for arbeidskrevende og ble effektivisert bort. Inntil da hadde det også vært vanlig å slippe okser i utmarka, dette ble nå ikke tillatt ut fra avlsmessige årsaker. Mye nydyrking, og mangel på nye gjerder og vedlikehold av gamle, var også en medvirkende årsak.

Ved sanking om høsten kunne det ta flere dager med leting før en fikk heim alle dyrene som var sluppet om våren. Jeg husker en høst midt på 60-tallet at vi manglet ei kvige som det ble  lett etter. Nikoline og Sverre Karmhus manglet en okse, det samme gjorde Johan H. Killingberg. Det var derfor naturlig å være sammen om å lete, da dyra trolig gikk i samme område. En dag var det derfor Kolbjørn, Kyrre, Johan H. og Nikoline som skulle lete i området vest for Støbsve. Vi startet i Rota, og noen gikk sør for Prestlia, mens de andre gikk vest for setra. Nikoline ble bare med det første stykket, kanskje en times tid, så skulle hun til Støbsve for å lage middag til oss alle. Akkurat hvor det ble gått denne dagen husker jeg ikke, da jeg den gang bare var rundt 10 år. Det som imidlertid er på det rene, er at vi gikk vestover fra Støbsve og krysset trolig litt opp og ned i lia. Johan og pappa bar med seg ryggsekker med termoser med kaffe og brødskiver. Ute i lia et sted ble det derfor bestemt at det skulle være en pause. Jeg husker godt hvordan det var akkurat der vi skulle raste. Det var nesten flatt, med noen spredte store kvistrike trær, og mellom dem var det to store tuer. Tuene var dekt med røsslyng, og den største var ca 80 cm høg, den andre kanskje bare 50 cm høg. Karene tok av seg sekkene og jeg var i ferd med å sette meg på den største tua. Da tok Johan tak i arma mi og satte i et kauk: ”Ta det med ro gut, du må itj sett dæ finn vi ha undersøkt om det er orm henn”. Han tok dermed staven sin og slo noen ganger midt på tua. Utrolig nok kom det da krypende en rekke med små hoggormer med en lengde på 25 – 30 cm. Jeg hadde vært i ferd med å sette meg på et ormreir, og hadde det ikke vært for Johan, kunne nok det skjedd. Han var veldig vár på dette, da sønnen Hans noen år tidligere var blitt bitt av hoggorm. Dette satte en utrolig støkk i oss alle, og jeg husker vi fant et nytt sted å sette oss.

Denne dagen fant vi hverken kvige eller okser, men jeg var blitt en erfaring rikere. Etter denne uhyggelige opplevelsen fikk jeg en slags respekt for hoggorm. Med vanlige støvler på seg er en trygg for bitt av hoggorm. Den greier ikke løfte hodet så høyt at den biter over støvlene. Det er ved å ta ned i lyngen med hånden, eller sette seg i lyngen at en er utsatt for fare. Ved å ha mye klær er en også rimelig sikker om en setter seg, da tennene til ormen ikke går gjennom klærne. Det er derfor bare når en går med bar hud en virkelig er utsatt. Farligst er det selvsagt å gå barfota.

Tilbake på Støbsve ble det servert betasuppe av saueskank. Denne hadde vært oppbevart på Støbsve over lengre tid og var blitt skikkelig harsk. Jeg husker derfor at søet på suppa var helt gult og at suppa var skikkelig harsk. For meg som guttunge ble dette derfor en dryg porsjon. Far og de andre syntes derimot harskheten ga en god smak på suppa. Jeg husker at far hadde lagt merke til at jeg spiste mye saktere en vanlig. Han hadde forstått at dette smakte meg dårlig. Senere har også jeg fått smaken for noe harskhet i betasuppe, dog ikke skikkelig harskt sauekjøtt.

Kyrre Sørheim 10.03.2009.

Prestlia logo

Nr 25 a. Påskefeiring på Prestlia

Påska 1923 var trolig den første påska det var påsketurister på Prestlia. Da leide lærer Sverre Karmhus og Nikoline Bjerkan, Prestlia av daværende eier Arent Hølaas. De var blitt et kjærestepar og ville feire påska for seg selv. Før den tid var det trolig ikke påskefeiring med overnatting på Prestlia. Dagsturer dit på ski var det allerede i 1905 og -06. Da var Knut Lund og kompisene hans på skitur til Prestlia for å besøke samene som bodde der. Tidligere var nok skiturene til Prestlia mer brukt i næringsøyemed eller at ski ble brukt som fremkomstmiddel ved nødvendige besøk. Skigåing til lek og adspredelse var ikke vanlig før på 1870 – 80-tallet.

Så må en frem til 1940 før det igjen er folk på Prestlia i påska, og dette året er det en del ungdommer som tar dagstur på ski dit. Denne påska var det Oddlaug og Klara Hogstad, Paul Johnson, Adeline Johnson og Arvid Haugen som gikk en dagstur dit. De startet hjemmefra tidlig om morgenen og gikk heim igjen før det ble mørkt. Mor forteller at hun og Oddlaug gikk på hjemmelagde ski som Karl Storbakk hadde laget. Bindingene var av metall, med en virebinding som hadde stramming bak. Etter tiden var de også moteriktig kledd, da de hadde fått hver sin skinikkers og beksømsko. Både nikkersene og skoene var kjøpt på butikk. Et år senere tar de også påsketur til Prestlia, og da var også Lilli og Wilhelm Vold med dem.

Nå gikk det mange år før det igjen ble folk på Prestlia i påska. Fra 1950 og utover begynte Ole Hogstad å benytte Prestlia til påskefeiring. Etter den tid har det vært feiret påske der hvert år i større eller mindre grad. De første årene var det Ole sammen med kameratene sine som var der, og senere ble også Eline med. Både de og vennene var glade i å gå på ski, og de var derfor ofte på skiturer i omegnen. Nå begynte det også å være folk på alle de andre seterplassene i Markabygda. Ole fortalte at de hadde mye besøk både fra folk fremme i bygda og av ungdommene fra Markabygda. Den gang var det stort sett de som budde på setrene som gikk på skiturer utover Flintheia. Det var ikke før sist på 1960-tallet at det ble tradisjon med å ta i bruk det flotte terrenget utover Flintheia til påskeutfart.

Ole og Eline

Senere ble det i rekkefølge Olav, Eva, Kyrre og Katrine som sammen med vennene sine feiret påska på Prestlia. Etter dem kom en periode med Merete, Anita, Tone og Unni der de som tenåringer var en del på Prestlia. Som før nevnt var det før 1965 lite skiturister på Flintheia, før den tid var det Ytterskogen og leia utover til Årliklumpen som var populært. Fra 1980 og utover ble imidlertid Flintheia svært populær til påskeutfart. Da kunne det på godværsdager være 200 – 300 personer som skrev navnet sitt i boka som ligger i varden på Durmålshaugen. Varden på Durmålshaugen er grensemerke mellom Prestlia og Leksvik Bygdeallmenning.  Rekorden er fra sist på 1980-tallet og var nærmere 400 stk, og det var ikke alle som tok seg bryet med å skrive navnet sitt. Disse dagene krydde det av folk både rundt Durmålshaugen og lenger utover heia. Det var veldig mange som tok turen helt ut til Storhammeren. Varden der er grensen mellom Leksvik og Rissa, og mellom Nord og Sør-Trøndelag.

Jeg husker med glede mange påskehelger med flott vær og skiføre, spesielt en fra første del av 1980-tallet, da vi på Prestlia daglig var på Storhammeren. Fra Prestlia til Storhammeren og tilbake igjen, er det ca 20 km. Denne påska ble rekord hva gjelder antall turer. Selv tok jeg åtte turer til Storhammeren denne påska. Da var jeg i tillegg heime kveld og morgen og gjorde fjøsstell. Innimellom dette var vi også mye ute rundt setra, med grilling og spising av pølser. Det var også mye skilek, både på dag- og kveldstid, og jeg husker vi enkelte ganger brukte petromaks til å lyse med. Ved et tilfelle hadde vi om kvelden hopprenn i bakken utenfor Støbsve. Vi hengte da opp petromaksen i et tre ved hoppet og den lyste opp både ovarenn og bakke. Om kveldene gikk det mye på kortspill og kunnskapsspill, samtidig som det nok ble tatt en liten dram.

Kyrre Sørheim

Prestlia logo

Nr 25 b. Flytting av kviger, løpsk traktorhenger og feiring av pinseaften 1964

I 1964 ble ungdyra kjørt til Prestlia før setersesongen startet. Pinseaften dette året ble de kjørt til seters. Den gang var det som tidligere nevnt en stor traktorhenger tilhørende Bøndenes Salgslag i bygda. Den var stasjonert på gården Svean og var i utgangspunktet tenkt til å frakte dyr fra gårdene og til kaien. Dette var før det ble veiforbindelse ut av bygda, og slaktedyra ble den gang sendt med båt til Trondheim. Den kom til bygda sist på 1950-tallet og i 1964 eller 1965 var siste året den var her. Nå ble det veiforbindelse og dyretransportbil som kjørte direkte til slakteriet i Trondheim. Hengeren ble også de årene den var i bygda, brukt til å frakte dyr til seters.

Det var altså denne hengeren som ble brukt nå, den var etter tiden både stor og solid og med høye karmer. Jeg husker at jeg fikk sitte på traktoren da Ole Hogstad (onkelen min) hentet hengeren i Svean. Likedan fikk jeg sitte på skjermen på traktoren på tur til Prestlia. Traktoren var en Massey Ferguson 35, en 37 hesters bakhjulstrekker. Jeg husker ikke hvor mange dyr det var med på lasset, men det var trolig bare 4 – 5 stykker. Med en så liten traktor og stor henger med lass, gikk det nok ikke fort. Ole var som alltid blid og pratsom og vi kom etter hvert opp til Dalbygda. Derfra var det den gang den gamle veien som stedvis var både bratt og svingete. Like før Høglendet var det derfor en bratt bakke som ble kalt Hesttrøbakkin. Kommet nesten opp bakken gikk det galt, vi mistet hengeren fra traktoren! Heldigvis svingte den til høyre og ble stående på skrå i bakken. Det ene hjulet sto mot jordkanten i grøfta og bremset dermed så den ikke kom lengre. Jeg husker at kvigene rautet med det samme lykka på hengeren slapp ut av kroken på traktoren. Den vippet med det samme opp i fronten, før den igjen datt ned på bakken. Det ble også et rykk i hengeren med det samme den stanset i grøfta. Jeg husker godt at jeg så hengeren trille for seg selv 10 – 12 meter før den stoppet. Ole tok dette med stor ro, han rygget bakover og fikk tak i lykka på hengeren som den stod. Etter å ha kommet oss i gang igjen kom det vanlige uttrykket fra Ole ”Det gikk bra”. Årsaken til hendelsen var at på disse traktorene var det åpen krok, uten låsing. Det var tyngden fra hengeren som skulle holde den på plass. Når det så ble veldig bratt og kvigene kom lenger bak i hengeren, ble det en annen vektfordeling. Dermed vippet hengeren av kroken på traktoren. Videre til Prestlia gikk turen godt, men det var nok et lite kunststykke å manøvrere traktor og henger den gamle seterveien fra Rota til Prestlia.

Etter å ha fått kvigene av hengeren kjørte Ole et stykke nedover seterveien igjen. Her var det hogget en del tømmer, og det var mye stor kvist. Dette mente Ole måtte være supert til pinsebål. Vi lastet derfor hengeren full av kvist, som så ble kjørt opp på Bonsakhaugen der bålet skulle være senere på kvelden. Den tørre kvisten hadde brent godt og bålet hadde ei stund vært stort. Det hadde samlet seg mange feststemte ungdommer, og de hadde også saget ned noen småtrær i nærheten, slik at bålet hadde vart lenge utover kvelden. Etter hvert hadde de imidlertid gått ned til setra og fortsatt festen innendørs i stua. Her hadde det blitt dans og øyensynlig måtte det ha blitt for trangt til de dansende parene. Den store vedovnen i stua var i løpet av natta blitt båret ut. Det var en ovn med to panner etter hverandre og var ca 1,4 meter lang. Da far og jeg ankom setra noen dager senere, stod den oppstilt ved veggen til vedskjulet. ”Hva i all verden har foregått her” sa far, han var snar til å komme seg inn og se hvordan det så ut der. Inne var alt som det skulle være, unntatt at ovnen manglet da. I ettertid fortalte Ole at det var kameraten hans, Arne Rosvold, som hadde tatt de svære armene sine under ovnen og båret den ut. Slik hadde de fått mye bedre plass til å svinge seg på. Pinseaften hadde det vært mange ungdommer og en livlig fest på Prestlia. Noen dager etter dette igjen kom ovnen på plass inne i stua, der den skulle stå.

Kyrre Sørheim 03.04.09.

Prestlia logo

Nr 26. Flyttelass fra Hølås til Prestlia 1963

På 1950- og 1960-tallet ble det kjørt mye mellom Hølåsen og Prestlia med traktor. Vanligvis ble det kjørt med bare traktoren med en treplatt festet bak på armene. Der var det sitteplass til 2 – 3 personer. Som oftest var det en eller to høy- eller halmsekker å sitte på, men det kunne også være en kasse som var festet til platten. På 1950-tallet var dette det vanligste fremkomstmidlet på de fleste gårdene i bygda. Fra 60-tallet var det kommet en god del biler til bygda, men ennå var traktoren et vanlig fremkomstmiddel. Etter at traktoren kom til gårds, ble flyttelassene til Prestlia kjørt med den. Mebygda Maskinlag kjørte også flyttelassene til mange andre gårder i bygda.

I 1963 ble flyttelasset til Prestlia kjørt med traktor og tilhenger. På flyttelasset var blant annet den blå kista som nå står på Prestlia. Den ble den gang brukt til å frakte setervarene i. På den tiden var det også lite med husgeråd på setra, så det måtte derfor tas med mye av dette hjemmefra. Det regnet litt denne dagen, og derfor var det lagt en klar plastfolie over det meste av lasset. Far skulle kjøre traktoren, mens jeg og Eva skulle sitte på hengeren. Ved oppstarten fra gården var det ikke mer regn enn at vi satt åpent bak på hengeren, men vi var ikke kommet langt før regnet økte på. Vi krøp da i ly under plasten der vi satt noenlunde tørt. Far stakkar, satt helt åpent og ble etter hvert helt gjennomvåt. Da det regnet jevnt og det ikke så ut til å gi seg, var det bare å fortsette videre. Denne turen ble nok en både våt og kald fornøyelse for far. Vanligvis tok en slik tur i underkant av en time og føltes ikke lang. Nå syntes vi imidlertid at det var en evighet før vi var fremme. Selv om vi satt litt i ly under plasten, var vi blitt våte, og det var godt å komme seg inn på setra. Bestemor var dratt nord på forhånd, det var derfor godt og varmt da vi kom dit. Etter at vi hadde byttet på oss tørre klær, laget bestemor mat til oss alle. For oss barna var da den hustrige turen glemt. Husker at det var stor stas å få komme til Prestlia og være sammen med bestemor der.

Kyrne og geitene var det Ole Hogstad som kjørte med traktor og en stor henger som hørte Bøndenes Salgslag til. Dette var en solid henger med høye karmer og en stor nedfellbar bakluke.

Kyrre Sørheim 5. mai 2001.

Prestlia logo

Nr 27. Småhistorier fra Prestlia 1964-69

Bukken som skremte Eva og Kyrre

Det var trolig sommeren 1964 eller 1965 at en fremmed geiteflokk kom på besøk til Prestlia. Bukken, tegningMed i flokken var også en stor bukk med lange krokete horn. Eva og jeg var i gang med å leke oss i haugen rett nord for setra da flokken kom på tur mot oss. De kom østfra og over myra øst for setra da vi oppdaget dem. De hadde sikkert hørt oss, og da geitene er veldig selskapssyke, kom de nok opp på haugen for å få selskap. Hva vi lekte oss med, husker jeg ikke, men at vi ble redde den store bukken med de lange og krokete horna, det husker jeg. Verken bukken eller noen av geitene gikk til angrep på oss, det var nok heller at de ville leke med oss. Det forstod selvsagt ikke vi, og i frykt for bukken klatret vi opp i hver vår kronglebjørk. Der ble vi sittende mens geitene gikk rundt oss oppe på haugen. Hvor lenge vi satt slik vet jeg ikke, men det føltes som en evighet før de etter hvert gikk ned fra haugen igjen. De fortsatte nå vestover litt nord for Prestlia. Da de var ute av syne for oss, var vi snare om å løpe heim til setra. Det viste seg å ha vært geitene fra Hølåssetra (Nils Hølaas) som var helt på vidvanke.

Kyrre Sørheim 1. mai 2001.

Opplæring og prøvekjøring av kjøreokse

Sommeren 1969 var det en stor oksekalv på 7 – 8 mnd med navnet ”7 Mann” på Prestlia. Oksen var rød med hvite flekker, og i panna hadde den en hvit flekk formet som et 7- tall, derav navnet. Oksen gikk sammen med kyrne om dagene og var sammen med dem i fjøset om natta. Den ble derfor utrolig kjælen og rolig. Jeg fikk da den geniale ideen å trene den opp til kjøreokse. Jeg startet med å binde grime på den og leide den med meg rundt på setertofta. Mann med okseDen ble etter hvert utrolig leitam, d.v.s. at den fulgte frivillig med når jeg leide. Meningen var å bruke den til å dra melkespannene fra fjøset og bort til avkjølingsbekken 50 meter nord for fjøset. For å få til det, måtte jeg ha et greie å ha på oksen og jeg måtte ha ei vogn å sette spannene i. Vogna var på setra fra før, da det stod ei gammel barnevogn der som jeg mente var ypperlig til dette bruket. Verre var det med et greie, det var noe jeg måtte lage selv. Jeg var ikke opprådd der heller, for jeg fant en gammel ryggsekk som jeg brukte både meisen og reimene av. I tillegg til at jeg fant en del taustumper, hadde jeg nå det jeg trengte. Med litt prøving og feiling, ble det et slags greie på oksen. Bissel manglet jeg, men med ei grime med tau fra begge sidene mente jeg dette også var løst. Oksen var snill og stod stille mens jeg prøvde alt dette. Den dagen jeg skulle prøvekjøre oksen med alt dette utstyret og med vogna etter, var jeg imidlertid veldig spent på hvordan det ville gå.

Jeg husker ”7 Mann” stod rett sør for seterskjulet da jeg bandt på ham alle remediene jeg hadde funnet. Og oksen stod som vanlig helt stille mens jeg holdt på med dette. Så var alt klart for prøveturen, den hadde jeg planlagt utover til Bonsakhaugen og tilbake igjen. Barnevogna var festet til oksen med tau, klaringen mellom okse og vogn var 30 cm. De første 30 – 40 meterne gikk det i en rolig fart, ”7 Mann” spaserte bortover tofta. Da det ble litt brattere, måtte oksen ta litt lengre steg, dermed sparket den borti vogna med ene bakfoten. ”7 Mann” ble redd og med et byks la den på sprang. Nå gikk alt galt, barnevogna veltet og oksen ble enda reddere og satte opp farten enda mer. Jeg ble stående og være vitne til at vogna delte seg i flere deler som ble liggende bortover. Jeg husker også at det tok lang tid å roe ned oksen for å få av ham remediene igjen. Den var tydeligvis blitt skikkelig skremt av skramlet som slo ham på føttene og av alt av tau og reimer som hang rundt ham. Etter en tid fikk jeg likevel nærmet meg nok til å ta av ham igjen. Etter dette ble det ikke flere forsøk, ”7 Mann” fikk gå i fred og ro sammen med kyrne resten av sommeren.

Kyrre 1. mai 2001.

Kyrre kjører Gammelferguson fra Rota til Prestlia

Det var også sommeren 1969 jeg som 13 åring kjørte traktor og henger fra Rota til Prestlia. Dette var før det ble anlagt bilvei, og mange steder var det derfor mange ujevnheter i veien. Stedvis var den også mye brattere enn den er i dag, og det stod trær helt inn til veien. Nedenfor tofta var det en stein som stakk inn i veien slik at en måtte ta en usving forbi. Forskjellige steder var det også dype hjulspor å kjøre etter. En morgen etter fjøstid kjørte Olav mor, Katrine, Nils Berg og meg til Rota. Derfra skulle jeg kjøre videre med traktor og henger. Traktoren var en 54 modell Ferguson som det var nesten utslitte bremser på. Samtidig var den litt lei til å smette seg ut av gir. Jeg var instruert av far om å kjøre på lavt gir og med hånda på girstanga. De andre satt i en litt mindre, heimgjort tilhenger. I fremre kant av den var det festet et bredt bilsete med plass til alle. Tross min unge alder var jeg vant med å kjøre traktor, så å starte og å snu traktoren med henger gikk greit. Videre opp den første bakken og til Rotagrinda, der Nils hoppet av og åpnet grinda. Så skulle vi ned den bratte bakken og over bekken som den gang var åpen. Kommet bare et stykke ned i bakken var jeg uoppmerksom og girstanga spratt ut av gir. Dermed begynte traktoren å rulle, og uten bremser var det bare å styre rett frem og håpe på det beste. I dolpa der bekken gikk, lå det flere store steiner på hver side av veien. Det viktigste var å gå klar av dem og det klarte vi akkurat. Da vi passerte bekken, var farten ganske stor, og vasspruten stod til sidene. Jeg hørte de bakpå rope, men rakk ikke å reagere på det før traktoren stoppet i motbakken på andre siden av bekken. Mor og Katrine hadde vært redde og ropt, mens Nils hadde hivd seg ned i platten. På det viset ville han unngå å falle utenfor hengeren. Mor hadde tviholdt i Katrine som den gang var tre år gammel. Derfra og opp til setra ble det kjørt i det laveste giret mens jeg tviholdt i girstanga. De som satt på hengeren, var stille, skrekken satt visst i dem enda. Det var forresten ikke rart om de ble redde, sjåføren var tross alt bare 13 år. Han var ennå to år for ung til i det hele tatt å ha lov til å øvelseskjøre, etter dagens trafikkregler.

Kyrre 1. mai 2001.

Prestlia logo

Nr 28. Småhistorier fra Prestlia 1964-69

Sommeren 1969 var foreløpig den siste sommeren med tradisjonell setring på Prestlia. Denne sommeren var kuflokken oppdelt med fire kyr heime på Hølåsen og syv kyr på Prestlia. Grunnen til denne oppdelingen var at det ble for lite beite til alle heime på gården. Det ble derfor flyttet til seters med de kyrne det var minst melk i, mens nybærkyrne ble igjen heime. Også dette året ble det pendlet mellom Hølåsen og Prestlia, og det var jeg og mor som var på Prestlia mens far var heime som fjøsrøkter. I helgene var vi imidlertid hele dagene på setra og da var far der også. Da var det enten Olav eller Eva som gjorde fjøset heime. Det var også Olav som kjørte meg og mor frem og tilbake mellom Hølåsen og Rota. Vi gikk så fra Rota og opp til setra, og ofte måtte vi bære med oss tomme melkespann.

Kyrne sjånnå etter soppen

Om høsten fikk kyrne gå fritt både i skogen og på tofta, men de var som oftest på setertofta da vi kom dit om kvelden. Så var det en kveld utpå høsten at mor og jeg kom til seters og ingen kyr var å se. ”Vi går utpå kanten og ser om de er der, eller om vi kan høre klangen fra bjellekua” sa mor. Heller ikke der var det noen å se eller noe å høre. Vi gikk derfor videre utover til Kvasskammen, men intet var å se eller høre. Mor mente da at de var dratt nordover til Ringelva, for å ”sjånnå etter soppen” som hun sa. Det var en vanlig foreteelse om høsten, når soppen var vokst opp, var det vanlig at kyrne streifet langt for å finne mest mulig. Sopp er nemlig det beste kua vet, og de kan om høsten helt komme på villstrå når de går etter den. Melkingstida som normalt er som ei innebygd klokke hos dem, er da helt glemt. Av erfaring visste mor at de nå mest sannsynlig var dratt nord mot Ringelva. Ganske riktig fant vi snart tre av kyrne, men de fire andre var ikke å se. Blant de som enda var borte, var bjellekua, men det var bare suset av elva vi hørte. Mor mente nå at jeg måtte ta med meg de tre kyrne heim til fjøset mens hun lette videre etter de siste. Jeg mener å huske at det gikk greit å få med seg kyrne heim og likedan å få dem på plass i fjøset. Denne sommeren hadde jeg ei sinaku som jeg melket kveld og morgen, men hun var ikke blant dem jeg hadde fått med heim. Klokka var nå passert 20.00 og jeg husker jeg bestemte meg for å forsøke å melke ei av de andre kyrne. Jeg var 13 år denne sommeren, men var ikke særlig vant med håndmelking, for heime var det jo melkemaskin. Kua jeg begynte å melke, sto i båsen til venstre for døra på gårdssiden. Jeg satt dermed med ryggen til døråpningen. Kua sparket en del i begynnelsen, for den merket godt at det var en annen melker. Etter en tid ble den roligere, og jeg fikk tøyd ut av henne det meste av melken. Jeg var nesten ferdig og hadde vel en 3 – 4 liter i bøtta da den sparket og satte foten midt i bøtta. Samtidig hørte jeg en stemme bak meg. ”Nei no trur æ du hell på å melki ja”.  Det var nabokona fra Rota, Inger Killingberg (kona til Alfred) som stod i døråpninga. Hun hadde gått seg en kveldstur utover til Prestlia for å besøke mor, og kom akkurat til å se melkeferdighetene mine. Jeg tror ikke hun ble videre imponert. Mens jeg fortalte om kyrne som var borte, hørte vi bjelleklang, og det var mor som kom heim med de siste kyrne. De hadde gått helt ved bredden av Ringelva og hadde trolig ligget eller stått helt stille da vi hadde lyttet etter dem. Vanligvis gikk lyden av kubjella langt, og mor var også flink til å skille den fra lyden av andre bjeller.

Kubjella skaper utfordring

Jeg husker også veldig godt en annen episode i fjøset, og med kubjella implisert. Dette var trolig i 1966-67, og jeg var 10 eller 11 år gammel. En kveld mens mor melket og stelte i fjøset, lekte jeg meg i det som tidligere var geitfjøset. Jeg husker ikke hva det var jeg lekte meg med, men det måtte være noe som var morsomt, for jeg fortsatte etter at mor gikk inn. Tidvis kunne fluene være plagsomme til kyrne når de stod inne i fjøset om kvelden og natta. Da viftet de med rompa og ristet med hodet for å bli fri dem. Det var trolig det som skjedde denne kvelden også, for det var en bjelleklang uten like fra kubjella. Jeg syntes nok dette ble for mye leven, for jeg tok en papirbit fra en kraftforsekk og pakket denne opp i bjella. Nå kunne kolven i bjella ikke røre seg, og jeg fikk det stille igjen. Da jeg senere på kvelden gikk inn fra fjøset, glemte jeg å ta ut igjen denne papirbiten. Ved kveldsmaten fortalte jeg stolt om hvor smart jeg hadde vært for å få det stille i fjøset. Jeg hadde sikkert ventet meg skryt, men det fikk jeg slettes ikke. Mor beordret meg straks til å gå opp i fjøset og ta det ut av bjella igjen. Begrunnelsen for det var at hvis vi glemte å ta det ut neste morgen, kunne det bli vanskelig å finne kyrne neste kveld. Det var nå blitt helt mørkt ute og jeg var ikke helt fri for å være mørkeredd. Mor ville ikke følge meg, jeg fikk pent gå selv når jeg kunne finne på slikt tull.

Prestlia på 1940-tallet

Den gang fantes det ikke lys ute og jeg måtte gå forsiktig for ikke å snuble. De siste meterne opp til fjøsdøra var det flere steiner som stakk opp, så det var om å føle seg frem med føttene. Jeg fikk også tatt haken av døra og kom meg inn i fjøset. Kommet inn fjøsdøra var det stappende mørkt, og jeg kjente varmen og lukten av kyrne. Jeg husker godt lyden av kyrne der noen stønnet mens noen ørtet. Å finne bjellekua var heller ikke enkelt, jeg visste den stod midt på vestsiden, men måtte føle meg frem. Da var jeg snar om å rive ut papiret og å føle meg frem til døråpningen. Jeg husker hvor mørkt og nifst det virket i fjøset nå som det var sene kvelden. Jeg følte meg utrolig lettet da jeg igjen var inne på kjøkkenet til mor. Det er trolig fordi jeg var redd at historien sitter like godt i dag – vel 40 år senere.

Kyrre Sørheim.

Prestlia logo

Nr 29. Kvigene på Prestlia tar seg en langtur til Skaugdalen

På midten av 1980-tallet tokkvigene fra Prestlia seg to langturer, de var på tur til Åfjord. To ganger denne sommeren rømte de fra Prestlia og utover til Flintheia, videre ned den bratte lia til Skaugdalen. Der krysset de elva, riksveien og en rekke strømtråder før de tok ferden videre opp den lange og bratte lia på nordsida. Første turen de tok var midtsommers og da ble de leid heim til Prestlia. Katrine Sørheim kjørte da Marvin Aune og Kyrre til gården Ørsjødal Vestre, i Skaugdalen. Kvigene hadde kommet dit og gikk et stykke fra gården. Kårkall´n på gården, Yngvar Ørsjødal, tilbød seg å følge oss opp lia. Han var veldig godt kjent og visste hele tiden hvor den gamle stien hadde gått. Vi byttet på å leie den ene kviga og da kom de andre diltende etter. Jeg mener å huske at det var fem kviger til sammen. Denne lia er imidlertid både bratt og lang så både vi og kvigene ble etter hvert slitne. Det var om å gå med jevn fart med den første, for ble det stopp, var de trege å få i gang igjen. Kvigene bak tok noen stikkturer fra stien, men var forholdsvis greie å få med. Oppe på toppen av lia takket vi Ørsjødal for hjelpen og fortsatte selv i retning av Osvassetra. Vi passerte øst for setra og kom ned på det som den gang var en dårlig traktorvei. Like etter hørte vi plystring fra en plystrepipe, men skjønte med det samme ikke helt hvem det var. Det viste seg å være Katrine som sammen med Oddlaug og Paul var kommet oss i møte. De hadde kjørt til Flintheisetra og kom nå for å hjelpe oss det siste stykket. Mor hadde gjort kveldsfjøset heime og var sliten. Katrine hadde derfor spurt tante og onkel om de ville være med. Katrine hadde med mat og nå ble det en liten pause før vi fortsatte videre til Flintheia. Husker at det smakte utrolig godt med brødskiver og kaffe. Katrine måtte ta bilen for å kjøre til Rota, mens Oddlaug og Paul fulgte meg og Marvin det siste stykket fra Flintheia og til Prestlia. Nå var imidlertid både vi og kvigene slitne og det ble mange stopper. Det var på denne turen Oddlaug fortalte en del fra sin tid på Prestlia. Hun fortalte blant annet at det var kun en eneste gang på 12 år at hun hadde forsovet seg. Hun og gjeteren hadde da våknet av at folket fra Flintheia kom med hest og vogn og var på tur frem i bygda. ”Du hadde vel frier på besøk da” spurte jeg. ”Neei” fikk jeg straks til svar. Det hadde hun da slettes ikke hatt. Og det var nok sant, for på det tidspunktet var hun også for ung til det. Vi ankom ikke Prestlia før ved 01.30 om natta og var da temmelig slitne etter en lang tur. Senere samme høst rømte kvigene enda en gang til samme sted, og nå gikk de like godt opp lia i retning Åfjord. Det ble derfor en del leting, før vi fant dem nesten oppe på toppen av lia. Anita Sørheim var med denne gangen, men nå ble de kjørt med traktor og henger heim. Om det også var en lang tur, var den tross alt mye lettere enn den forrige turen.

Kyrre Sørheim.
Prestlia logo

Nr 30. Nydyrking med sprenging av stein på Prestlia

Sommeren 1974-75 ble den første nydyrking på Prestlia i ny tid foretatt. (Første dyrking siden 1830-tallet). Begrepet nydyrking blir kanskje noe feil i denne sammenheng, da arealet det gjaldt, var ei gammel setertoft. Det var et stykke på ca syv dekar sørvest for husene på Prestlia. Dette var ei gammel setertoft (tidligere engareal) som var overflatedyrket. Det var imidlertid veldig mye stein både over og under jordskorpa. Oppå lå det store steiner spredt utover hele tofta samtidig som det lå mange som så vidt var synlig. De store steinene var for store til at tidligere generasjoner hadde mulighet til å fjerne dem. Undertegnede skulle nå pløye dette arealet og ville derfor fjerne alt av stein som var til hinder for dette. De siste årene var det også vokst opp en god del med lauvskog som måtte fjernes. Helt utpå tofta var det også noen grantrær i juletrestørrelse som var vokst opp. Disse var grodd opp etter at geitene ble borte fra Prestlia.

Den gang var traktoren på gården en Massey Ferguson 35, en bakhjulstrekker på 37 hk. Med denne og en klettskuffe til hjelp, ble mange steiner fjernet, men noen var for store. Dette gjaldt nok et antall av 12 – 15 store steiner. Naboen Alfred Killingberg ble derfor hyret til å bore og sprenge de største steinene. En høstdag i 1975 ankom Alfred med sin Massey Ferguson 35 med klettskuffe. Den var lastet med en bensindrevet Pioner bergboremaskin. Selve boringa gikk ganske raskt, for Alfred mente at det greide seg med forholdsvis grunne hull. Dybden på hullene kunne være ca 50 cm. Da undertegnede hadde litt, men ikke nok, erfaring med sprengning, var det Alfred som også skulle gjøre det. På dette området hadde han masse erfaring, både hjemmefra og ved arbeid hos andre.

Den første steinen som skulle sprenges, var like sør for seterskjulet. Det var eneste huset på Prestlia den gang. Det var da han skremte meg med å ”topplade” med dynamitt. Den siste dynamittgubben stakk så vidt over steinen. Dette mente jeg var for mye, men Alfred bedyret at dette nok skulle gå bra. Jeg var fortsatt skeptisk, da jeg visste at ved slik lading ville det øverste av steinen sprenges i småbiter og fly i alle retninger. Alfred gjentok da at dette skulle gå bra. Da jeg fremdeles ikke viste tegn til å stole på ham, kom dette uttrykket: ”Du er verre enn Den Vantroe Thomas”. Da forstod jeg at her var det bare å komme seg i sikkerhet og å håpe på det beste. Resultatet ble imidlertid at det ”haglet” med småstein rundt omkring. Bare et par av dem traff taket, og disse gjorde ingen skade. Det gikk derfor bra. De andre steinene gikk det likedan med, de ble sprengt i småbiter og strødd utover åkeren. Det ble derfor veldig arbeidsomt å plukke alle småsteinene.

Den gang ble det utbetalt statstilskudd for dyrking, og for arealet på Prestlia var tilskuddet beregnet til kr 4.520,-. Far lovte meg disse pengene for arbeidet med dyrkinga og alt det andre arbeidet jeg hadde gjort på gården dette året. Da pengene ble utbetalt, fikk jeg da også pengene. Dette syntes jeg var mange penger og la dem i en skuff på loftet mitt. Med flere tusen kroner anså jeg meg nok selv til å være en holden mann. Jeg fikk imidlertid ikke beholde pengene særlig lenge. Etter en måned måtte far låne dem for å betale regninger. Etter det var de borte, de kom sikkert godt med.

Kyrre Sørheim 1.8.2001.

Prestlia logo

Nr 31. Hesjing på Prestlia 1990

Sommeren 1990 var det mye gras på nyekra på nordsida av Prestlia. Det var sådd grasfrø som gjenlegg der høsten før og nå stod graset tett som en stabbe. Denne ekra gikk nesten inntil veggen på nordsiden av seterskjulet og ned til steinrøysa der stabburet står i dag. Det var nok litt ”bonderomantikk” i tankene da det ble besluttet å hesje denne ekra i stedet for å beite den. Vi så nok for oss dette arbeidet som en koselig avveksling fra annet arbeid. Til å være på nesten 300 meters høyde var graset dette året tidlig utviklet. Allerede 5. juli ble det slått med traktor og slåmaskin. Etter fjøstid denne kvelden kjørte jeg nord for å slå de ca 4 da med gras. Jeg var bare nettopp kommet i gang da slåmaskina gikk i stykker, en finger og et knivblad var gått av. For å komme videre var eneste løsning å kjøre heim til Hølåsen å få reparert dette igjen. Etter å ha kjørt skogen frem og tilbake igjen var det å fortsette med slåtten. Nå var det litt duskregn og eldorado for knotten og ved at slåmaskina rørte i gresset ble den jaget frem. Hytta på traktoren var ikke tett og knotten kom derfor inn dit også, men jeg fikk da slått ferdig. Det ble imidlertid natta før jeg var hjemme igjen, klokka nærmet seg 02.00.

Kvelden etter startet vi med selve hesjinga, Anita med kjæreste var med som medhjelpere. Vi fikk satt opp og hesjet ferdig en hesje, men knotten var så innmari tett at vi ble jaget inn i seterskjulet. Denne kvelden var det meningen vi skulle ha kost oss med slåttedram under arbeidet, men det skar seg totalt. De neste to dagene ble det satt opp fire hesjer til og nå var det bedre å arbeide da knotten ikke var så innpåsliten. Mor, Olav og Elsa var med på de siste hesjene. Da vi om lørdagskvelden var ferdig med den siste hesjen var vi stolte over å ha fem flotte hesjer stående på Prestlia. Mor kan ikke huske at det har vært hesjet på Prestlia tidligere. Tidligere ble det gjort slåttonn på Prestlia hvert år, men graset ble alltid tørket på bakken, sier hun. Om det ble hesjet der mens det enda var gårdsbruk, blir bare gjetning. Hesjing var ikke vanlig i Norge før sist på 1700-tallet.

Hesjene var inngjerdet med elektrisk gjerde med to tråder, men allerede tre dager etter at vi var ferdig med hesjinga, var kvigene kommet seg innpå stykket. De hadde herjet vilt med hesjene og mange steder var nesten alt gresset revet av trådene. Det var derfor et trøstesløst arbeid å starte på med igjen. Oddlaug og mor var med og hjalp til med å henge opp gresset igjen. Vi brukte nesten en dag på dette arbeidet, da det er et seint arbeid å smette gresset mellom trådene. Nå fikk det henge sånn noenlunde i fred, og tørrhøyet be kjørt hjem med traktor og avlesservogn. Da var Eva og Eilif Åsgaard medhjelpere, en tok høyet fra hesjene og la det i vogna. En var oppe i vogna og jevnet og tråkket, mens den tredje var rakstertaus. På dette viset fikk vi med mye høy på hvert lass og fikk alt med på tre hardpakket lass. Siste lass ble kjørt heim den 20. juli.

Sommeren 1991 ble den samme ekra slått med traktor og forhøster til silogras. Lånte da ei avlesservogn og Eva var med og kjørte et lass heim. Nå ble det også jevnet og tråkket lassene slik at det ble tre lass til sammen. Da det etter hvert ble dyrket mye nytt åkerland heime på gården, ble det mindre aktuelt å kjøre avling fra Prestlia. Det er også langt å kjøre nesten tre mil tur-retur for hvert lass. Av den grunn er det derfor senere ikke hentet avling fra Prestlia.

Kyrre Sørheim anno 2000.

Prestlia logo

Nr 33. Katrine og Harald hadde høstferie sammen

I 12 år etter hverandre hadde Katrine Sørheim og onkel Harald Sørheim ei ukes høstferie sammen. Ti av dem tilbrakte de på Prestlia, de to siste på hytta til Katrine. Tidspunktet var ofte i slutten av august eller først i september. Disse ukene var en stor begivenhet for Harald, han gledet seg til dem lenge i forveien, samtidig som han fortalte om opplevelsene lenge i ettertid. Disse dagene på Prestlia om høsten ga ham alle de opplevelsene som var størst for ham. Nå fikk han oppleve ”hytteliv”, fjellturer og bilturer samtidig. Harald levde til daglig et bekymringsløst liv, men nå ble det enda mindre å tenke på. Alt var lagt til rette for at de virkelig skulle kose seg. Mye av maten hadde Katrine ordnet på forhånd, slik at det ble enkelt å servere på setra. Dette var ofte når tyttebæra var moden og i flere år brukte de en dag på bærtur. Jeg husker spesielt en gang Harald stolt viste frem to bøtter med store røde og modne tyttebær han selv hadde plukket. At det var nesten like mye blader og rask som tyttebær i bøttene, brydde han seg mindre om. Ofte var mor med på turene i nærområdet, og når de gikk litt lengre turer var Harald stolt på hennes vegne. Hun ble hentet heime på Hølåsen om morgenen og kjørt tilbake om kvelden. Et år var de oppe på selve Hårfjellet, noe som ga dem en stor opp- og nedstigning. Da var det en stolt trio som senere fortalte om sine bragder og opplevelser. Kaffekjele og nistemat var obligatorisk på disse turene, og det var nok en stor del av opplevelsene- spesielt på denne turen da de satt på 600 meters høyde og fortærte lunsjen. Med klart vær hadde de herfra utsyn over et stort område, der de så syv prestegjeld.

Bilturene de tok, var enten på skogs / seterveier eller de kjørte utenbygds. Dette var en travel tid på gården, så det var ikke så ofte jeg var med på turene. Om kvelden etter fjøsstellet var det ofte jeg besøkte dem på setra, og da fikk jeg fortalt fra dagsturene deres. Høstkveldene var lange og dem benyttet de til avslapning etter dagens strabaser. Etter middag tok de alltid en lengre middagslur før det ble kaffe og kaker. Senere på kvelden kom også konjakken frem på bordet.

En høst hadde Katrine to sykepasienter på Prestlia. Hallgeir, samboeren hennes, var operert i ryggen, og Harald var operert for brokk i maven. Begge var derfor på Prestlia på rekonvalesens. Denne høsten var de derfor mest på setra og korte turer helt i nærområdet. Som oftest hadde Katrine ordnet seg fri hele uken, men nå måtte hun kjøre heim til Kvam for å ta et arbeidsskift. Denne kvelden ble derfor Harald og Hallgeir alene på setra. Etter at Katrine hadde dratt, hadde de gått en liten tur før de inntok sofaen og konjakken. Mens jeg var i fjøset denne kvelden, hadde de ringt fra nabogården til Prestlia, om at kvigene våre var på avveie. Dette var før mobiltelefonen ble allemannseie, og jeg måtte derfor komme meg til setra hurtigst mulig. På tur nord med motorsykkelen fikk jeg en følelse av at det måtte være grinda som var åpen. Grinda hadde et vanlig stalldørlås, men hvis den ikke var sikret med en splint, kunne kvigene åpne den ved å klø seg på den. Jeg hadde også en følelse av at de to herrene satt og drakk konjakk. Jeg fikk rett i at grinda stod åpen og bestemte meg for å være tøff, ved å beskylde dem for ikke å ha lukket den. Jeg kjørte derfor gjennom grindleet og opp tofta i vill fart, spratt av sykkelen og inn i seterskjulet. Jeg fikk også rett i at konjakken var kommet frem på bordet. Inne i stua satt det to stykker som et spørsmålstegn, og de ville vite hva som var på ferde. Begge nektet plent for ikke å ha lukket grinda ordentlig etter seg, og de trodde meg heller ikke på at kvigene var på avveie. På tur opp hadde jeg sett kvigene bare 400 meter fra tofta og vi gikk nå for å hente dem. Det var utvilsomt noe komisk, da kvigene gikk på rekke og rad oppover veien, mens det etter dem kom pesende to krøklete sykepasienter med hver sin stav. I ettertid ble det i alle tilfelle mye moro av dette. Da Katrines to rekonvalesent- pasienter, herrene Sørheim og Fjerdingøy i skumringen om kvelden var på kvegjakt. Hvem av dem som hadde gått sist og lukket grinda, forblir en hemmelighet dem imellom.

Kyrre Sørheim våren 2009.

Prestlia logo

Nr 35. Elektrisk lys, en historisk dag på Prestlia

Lørdag 23. november 1996 var en historisk dag. Da var det blitt elektrisk strøm på Prestlia. Nå var det for første gang elektrisk lys og varme i stua på Prestlia og de bekvemmeligheter det medførte. Elektrisiteten kom ikke dit av seg selv, det hadde tatt nærmere 40 år fra første gang det var et tema. Allerede i 1957-58 hadde Nord-Trøndelag Elverk tegnet Prestlia og Støbsve inn på ledningsnettet sitt. Det var da stukket en aktuell linje fra Rota og opp til Prestlia. Denne linjen ble imidlertid aldri realisert, selv om NT-elverk i sin tid fikk statstilskudd for å ha bygd også denne linjen. Markabygda fikk elektrisitet i 1958. Før den tid var det bare oljelamper og talglys til belysning også her. Far nevnte dette flere ganger, at NT-elverk hadde fått tilskudd på en linje de ikke hadde bygd. Etter at undertegnede overtok gården, ble det mer og mer snakk om strømtilførsel til Prestlia. Jeg kontaktet den tidligere naboen og kameraten min, Rolf Rosvold om dette. Han var nå ansatt i NT-elverk og mente dette kanskje kunne la seg løse. Ved kontoret i Leksvik fant han faktisk de gamle kartene med tegning av linjen til Prestlia. Og dette gjorde at det nå ble mer aktuelt igjen, men ikke alle var like begeistret for tanken. Avdelingssjefen i Leksvik mente tegningene og et eventuelt statstilskudd var foreldet og derfor ikke var gyldig lenger. Det gikk derfor en del år igjen før temaet kom opp på nytt, og det var i forbindelse med den nye høyspentlinjen som kom til Markabygda. Nå ble den nye trafoen plassert like nordvest for Rota. Etter mange diskusjoner og forskjellige løsninger ble det nå kommet frem til et kompromiss. Undertegnede skulle koste arbeidet med oppsetting av linja og NT-everk skulle så overta vedlikeholdet av linja.

Høsten 1994 ble det derfor stukket og ryddet linjetrase fra trafoen og i rett linje vestover til Prestlia. Det var nå samlet en del impregnerte stolper som tidligere var utskiftet på forskjellige steder. Mange av disse var fremdeles like gode og ble nå benyttet på traseen fra Rota til Prestlia. Maskineier Johan Kruksve ble hyret til nedsetting av stolpene. Undertegnede fraktet dem ut i terrenget og i fellesskap ble de reist og kilt fast. Året etter, i 1995 stod NT-elverk for mer enn de hadde lovet da de dro ut og festet strømkabelen til stolpene på hele traseen. Nå var strømmen kommet helt inn til inntaksboks på veggen. Så gikk det enda et år før det ble installasjon av ledningsnettet inne. I midten av november og utover noen dager ble dette utført på anbud fra NT-elverk. Summen for dette ble kr 15.500,- pluss mva, og i tillegg kom div. som ikke var med i anbudet. Nå var både bilveiforbindelse og elektrisitet blitt en realitet på Prestlia.

Kyrre Sørheim.

Her er et sitat fra seterboka skrevet av Tone Tessem 23.11.1996

”Ja så sitter vi her på Prestlia igjen, men denne dagen er litt annerledes enn dagene i alle år tidligere. Vi sitter i skjømmingstida, men det er ikke talglyst som lyser opp i Prestli-stuggu, men utviklinga av elektrisk strøm har også nådd hit. Messingkrona og heimlaga lampa vil lyse opp heile Prestlia, men talglysa vil nok brenne mang ei time her enda. Veien til denne dag har vært utrolig lang. Det er mange år siden det første gang ble søkt om å få strøm hit, faktisk i 1957, men strømlinja kom ikke så langt som hit. Kyrre ble bon´kaill i Ner-Høllåsa og strøm på Prestlia har vi hørt om i mange år. For 2 år siden ble linja pekt ut og stolpene kom i jorda. I fjor sommer var strømmen kommet til Prestlia og de to siste ukene har E-verket vært her og montert sikringsskap og stikkontakter rundt omkring både nede og på loftet. I dag har vi altså vært her og hengt opp og satt fram lampetter. Vi må nok bare innrømme at det kommer til å gjøre mye gagn, for det blir jo mye snedigere. Bestemor skryter i alle fall av det, for hun har nettopp vasket koppene og det var veldig bra med godt lys, sa hun”.

Tone Tessem 23.11 1996.

Prestlia logo

Nr 36. Store grantrær på Prestlia

TømmerlassPå 1980-tallet ble det hugget mange store trær på Prestlia. Sør for setra, i lia på sørsida av Rotaelva, ble det hugget flere slike trær. Mange av trærne var fra 0,5 m³ og oppover, de tre største hadde et volum på rundt 2,3 m³. Av disse rotstokkene, og andre store rotstokker, laget Paul mange kubbstoler. Den som i dag står i stua på Prestlia, kommer fra et av disse trærne. Dette var gammel og grov skog som hadde stått nesten urørt i flere generasjoner. Det var derfor utrolig mange trær med et volum mellom 1 m³ og 2 m³. Mange av disse trærne var strabasiøse å vinsje opp av lia og slepe frem til hovedveien. På nordsida av elva, i det området som blir kalt Prestlibakkan, stod det også en del slike trær som målte godt over 2 m³. Noen av disse var ekstra tykke ved roten og med en mengde store kvister. Nede ved elva var det en del fine, slanke og lange trær med lite kvist. Dette var fint sagtømmer, men også mange av disse var store og hadde et volum over 1 m³. Et av de største trærne oppe i lia, hadde vi tidligere beskuet mange ganger og grudd oss for å skulle hugge. Kvistene på dette treet var så tette og store at det ville vært nesten umulig å klatre i det. Samtidig var det tutkvister som helt innmed stammen målte opp til 30 cm i tykkelse. Og så langt opp en kunne se, var tykkelsen på kvistene jevnt på 10 – 15 cm innmed stammen. Da dette treet ble saget ned, var det med et brak og drønn. Undertegnede startet med full tank på motorsaga ved felling av treet, men kom ikke lengre med kvistingen enn midt oppå stammen før tanken var tom. Det har aldri skjedd hverken før eller senere at tanken har blitt tom på mindre enn et tre. Det var nok de svære kvistene som gjorde utslaget, da mange av disse var svært tykke. Av tutkvistene på dette treet laget Paul Johnson mange lamper og andre rariteter. Treet var ikke av de største, men hadde et volum på ca 1,5 m³.

Anno 2000 står det et stort grantre midt nede i Prestlibakkan. Treet har en brystdiameter (Brystdiameteren måles 1,7 meter opp fra bakken) på 72 cm. Med en anslått lengde på 30 meter blir kubikkmassen på dette treet ca 2,7 m³. Dette treet ruver godt i terrenget og er et av de største trærne på Prestlia. Det er plassert litt vest i Prestlibakkan og står ca midt nede i lia.

På Prestlia står det kun et furutre med litt størrelse, det er plassert i kanten av et hogstfelt sørvest for Ringelvbrua. Dette treet har en rett, fin stamme som er fri for kvist og med ei kvistkrone i toppen. Da dette er det eneste av en slik størrelse på Prestlia, er det fredet av dagens eier.

Kyrre Sørheim 02. 12. 2000.

Prestlia logo

Nr 37. Lang beitesesong på Prestlia

Sommeren 2003 ble en rekordlang beitesesong for fire av kvigene som var på Prestlia. Denne våren ble det sluppet 10 kviger på setra allerede 28. mai. Dette var veldig tidlig, de siste 40 årene er det ikke sluppet dyr til seters så tidlig. En må tilbake til den tiden det var geitdrift på Prestlia for å finne tidligere tidspunkt. 1948 er trolig det året som har rekord for tidligst flytting til setra. Dette året ble det flyttet med geitene allerede 16. mai, Andreas Gangstad var da budeie og broren John gjeter. Et av årene Eline var budeie, var det veldig sein vår, og geitene ble ikke flyttet til seters før i juni måned. Flyttetidspunkte var den gang avhengig av når den siste snøen på tofta var smeltet bort. Da var det på de tidligste flekkene blitt nok gress til geitene. Grønt lauv var også en delikatesse for geitene.

Sommeren 2003 ble det også født kalv på Prestlia. Stjerne født på Prestlia 07.07.07Ei av kvigene kalvet 14 dager før tiden var ute for kalving. En liten rød og hvit kalv spaserte derfor sammen med moren sin i to dager. Kalven hadde suget moren og var i full vigør, ja den var til og med noe sprelsk å få tak i da ku og kalv skulle kjøres heim. I midten av juli ble så tre kalver kjørt til Prestlia for å gjøre seg fete. Noe senere, de første dagene i august, ble fem kalvferdige kviger tatt med heim fra Prestlia. For noen av kvigene ble det imidlertid en rekordlang beitesesong. 18. oktober ble de siste syv kvigene hentet heim og dette er trolig det seineste tidspunkt det har vært beitedyr på Prestlia. En må huske at det meste av tofta ligger på ca 300 meters høyde. Denne lørdagen kvigene ble hentet, begynte det å snø, men bakken ble ikke heldekt. Utover søndag ble det flere snøbyger, og søndags kveld var det helt snødekt. Fra tidlig på september ble det kjørt nord og foret med rundball. Fire av kvigene fikk denne sommeren hele 143 dager på Prestlia, og dette er trolig en av de lengste beitesesongene.

Kyrre Sørheim 19. 10. 2003. 

Prestlia logo

Nr 38. Ei kvige faller i brønnen og holder på å drukne

I juli måned 2008 fikk Prestlia sin debut som besøksseter. I løpet av måneden var det i alt 260 personer innom for en trivelig seterprat og servering. Den andre søndagen var det nærmere 30 personer som besøkte oss, blant andre var Øivind og kona Anne Berit Hovstein på besøk denne dagen. Dette ble en trivelig dag med godt vær, og denne dagen ble det fortalt mange historier både om seterliv og annet.

Utpå ettermiddagen var det flere som forlot setra og gikk nedover tofta til parkeringsplassen. Da Øivind passerte grinda ovenfor parkeringsplassen, hørte han en underlig rautelyd like sør for grindleet. Han syntes det virket som om det var fra et dyr i nød og ville derfor undersøke hva det var for noe. Det viste seg å være ei kvige som mer eller mindre satt på rompa i den nye brønnkummen. Den er 1,2 meter i diameter og har en total høyde på 1 meter, men vannstanden er bare ca 0,8 meter. Kummen var nedsatt høsten 2007, men var enda ikke tatt i bruk. Det som var dumt, var at den ikke var sikret med tildekking. Ovenfor kummen er det en bratt skråning, og kviga hadde trolig mistet fotfestet og ramlet nedi brønnen. Hun hadde trolig gjort gjentatte forsøk på å komme seg opp, men den var akkurat for dyp til at hun kom seg opp av seg selv. Øivind løp så tilbake til grinda til de andre. Både han og flere andre begynte å rope og alarmere oss som var oppe ved setra. Jeg forstod at noe måtte være på ferde og løp nedover tofta og fikk se kviga i brønnen. Den var nå halvt sittende og halvt liggende i brønnen. Heldigvis greide den å holde hodet over vannet. Først forsøkte jeg å dra den opp ved å dra i halsbåndet, men dette var altfor tungt.

Jeg løp derfor opp til setra der traktoren stod og kjørte ned til brønnen for å løfte kviga opp med lasteapparatet. Vi festet et tau rundt brystet på kviga, bak fremføttene, men ved første forsøk gled tauet bare av henne. De andre ville feste tauet i halsreima, men dette torde jeg ikke, da jeg var redd for å kvele eller henge henne. Tauet ble derfor på nytt festet bak fremføttene og nå strammet det seg til. Kviga ble pent og pyntelig løftet opp fra brønnen og ble liggende på bakken da lasteapparatet ble senket ned igjen. Den hadde imidlertid ikke tatt noen skade. Da vi fikk av henne tauet spratt den opp og vi leide den gjennom grindleet og til de andre. Bare noen småsår på føttene var synlige bevis på hva den hadde vært utsatt for. Disse hadde hun trolig fått i forsøkene hun selv gjorde på å komme seg opp.

Dette kunne fått et så mye verre utfall hvis kviga ikke var blitt oppdaget så raskt. Faren for at den da ville blitt sliten og ikke greid å holde hodet over vannet var stor. Oppkomvannet var også kaldt, det holdt ikke mer enn 4º. Hvor lenge den hadde ligget i brønnen er uvisst, men var trolig ikke lange tiden. Denne episoden gjorde at det denne dagen ble noen hektiske minutter med redningsaksjon. For de 7 – 8 personene som var til stede ble det nok også en opplevelse de husker. Med det samme slikt pågår er det veldig utrivelig og stressende. Etter en tid blir det imidlertid noe ”glemt”. Jeg forsøkte i ettertid å spøke med at dette var slike episoder vi arrangerte for å gjøre seterbesøket mer interessant.

Kyrre Sørheim 20.03.2009

Prestlia logo

Nr 39. Røyskatta og samedokka

Etterjulsvinteren 2009 var det en røyskatt som hadde tatt seg inn i kjøkkenet på Prestlia. Der rådde den nå grunnen alene, da det ikke hadde vært folk der siden romjula 2008. I midten av mars var jeg i gang med brøyting av setervegen, og da var jeg innom for å spise. Da fikk jeg se at det hadde vært ubudne gjester på besøk. Det var helt tydelig at den hadde vært på leting etter mat, men hadde ikke funnet noe spiselig. Den hadde ikke utført noen store skader, men rotet det til, hadde den greid. En pose med papiravfall hadde den kost seg med å rote utover. Ikke nok med det, den hadde revet papiret i småbiter og strødd det utover golvet. Skihanskene mine, som lå i trappefoten, hadde den spist opp fingertuppene av. Det var skinn i tuppene og det må tydeligvis ha falt i smak.

SamedukkeOppe på hjørneskapet i kjøkkenet stod det ei samedokke som var kledd med reinshår. Helt oppunder taket i lag med en masse andre ting stod den til pynt. Røyskatta må trolig ha trodd at her var det noe spiselig. Den har derfor klatret opp skapdøra og kommet seg opp på toppen av skapet for å se nærmere på denne pelsbekledde skapningen. Samedokka har en høyde på ca 18 cm og en vidde på 8 – 9 cm. Røyskatta har trolig tatt den i kjeften og samtidig klatret ned skapdøra. Fra nederste kant av døra må den ha hoppet ned på kjøkkenbenken. Der har den veltet ned en kaffekanne som stod under overskapet. Den hadde falt i golvet og dermed hadde glasset i den blitt knust. Røyskatta var imidlertid enda ikke fornøyd, den ville ha med seg samedokka på kjøkkenloftet. Der hadde den nok til hensikt å spise denne rare skapningen den hadde funnet. Ved rydding på loftet fant jeg dokka bak loftsluka. Det var helt tydelig at røyskatta hadde forsøkt å spise på ryggen av den. Her var det to snauflekker der den hadde spist seg inn på kroppen. Reinsdyrhårene var nok lite fordøyelige, og da den heller ikke fant noe spiselig på kroppen, har den nok mistrøstig gitt opp. Litt mat har den allikevel funnet, for da jeg skulle vaske bak vedkassen på kjøkkenet, var det hårene etter ei mus som lå der. Så noe fangst fikk den da, selv om samedokka ble for tungfordøyelig for den.

Kyrre Sørheim 7. 4. 2009.

Prestlia logo

Nr 40. Kviga som ble redd bjelleklangen og rømte til skogs

Sommeren 2008 var det sein slippedato for kvigene på Prestlia. Om kvelden 17. juni ble 12 kviger sluppet, og da var det allerede langt gress på de tidligste  stedene på tofta. Da kvigene fikk friheten og kunne løpe, bars det i alle retninger med dem. Med rompa i været og i fullt trav, ble det først noen runder rundt traktor og henger. Ved at de alle travet rundt på et lite område, ble det også mye bjelleklang. Når fem bjeller samtidig ble satt i stor bevegelse, ble det også et utrolig høgt volum på lyden fra dem. Også dette året hadde det vært travelt, og bjellene ble satt på kvigene like før de skulle leies på vogna. De minste kvigene var derfor ikke i det hele vant med lyden av bjeller.

Den sterke samklangen av alle bjellene har trolig skremt ei av kvigene. Kvige nr 459 hadde løpt rett mot nettinggjerdet og bakset seg over det, men under strømgjerdet som er festet øverst på stolpene. Dette merket vi ikke i første omgang, da gjerdet fremdeles stod oppreist, selv om det var løsnet fra stolpene. Da dette var etter fjøstid, var det først ved 22.00 tiden vi begynte å lete etter henne. Den var da helt sporløst forsvunnet. Vanligvis bærer det nedover bakkene med mange av dem, før de stavrer seg opp på tofta igjen. Derfor fant jeg det mest fornuftig å lete i bakkene både innenfor og utenfor gjerdet. Ved 2.00 tiden om natta måtte jeg gi opp letingen, jeg hadde da lett i hele området i Prestlibakkan. Dagen etter tok jeg på ny opp letingen i Prestlibakkan, men nå var det elva og elvekanten jeg konsentrerte meg om. Heller ikke nå var det antydning til spor å se. Etter dette tok vi kontakt med Astrid Moe, som er ei klarsynt dame. Hun var veldig opptatt, men henviste oss videre til Gunnhild Saltnes, som også har de samme egenskapene. Hun ”så” at kviga stod like i nærheten av de andre kvigene og at den hele tiden fulgte med hvor de beveget seg. Hun kunne også fortelle at kviga stod på en liten forhøyning i sør – vest for de andre kvigene. Samtidig kom hun med en del andre beskrivelser som stemte godt på området den befant seg i. Opplysningene hennes stemte helt, for da vi dagen etter gikk på leting, fant vi kviga straks. Den stod da helt åpent til like ovenfor veien til Støbsve. Her hadde jeg også gått de to forgående dagene, men uten verken å ha sett eller hørt noe. Nå stod den altså bare noen få meter utenfor gjerdet og så på oss. Den var imidlertid veldig vár. Det var Solvår den hadde mest tillit til, men det tok lang tid før Solvår fikk komme inntil henne. Hun brukte ei bøtte med kraftfôr som lokkemiddel for å nærme seg kviga. Meg var den langt mer skeptisk til. Jeg gikk derfor ned til nyfjøset for å legge golvplanker. Etter en tid ropte Solvår til meg om at nå hadde hun lurt med seg kviga gjennom grindleet og inn på tofta. Da var det at jeg gjorde noe som viste seg å være veldig dumt. Jeg lokket med meg de andre kvigene opp bakken og bortover mot rømlingen. Dermed ble kviga på nytt redd lyden av bjellene og løp igjen mot nettinggjerdet og over på den andre siden. Nå ventet vi til dagen etter før vi på nytt fikk lokket den gjennom grindleet og inn på tofta. Nå etterlot vi henne der, slik at hun fikk tid på seg til å slå følge med de andre. Med det samme gikk den alene, men etter en tid holdt den seg sammen med de andre.

Kyrre Sørheim 7. 4. 2009.

Prestlia logo

Tusen takk for at du tar deg tid til å lese disse seterhistoriene. Håper de gir deg litt innsyn i hvordan det var å være på ei seter, og at dette kanskje gir deg inspirasjon til å samle historier i din familie. Lykke til!

Kyrre Sørheim

Comments are closed.